Ny bok om vikingkrig

Fra litteraturlisten i Vikinger i krig

Det finnes mange gode bøker om vikingtiden, men få som går i dybden i vikingenes krigskunst. Boka Vikinger i krig, skrevet av Kim Hjardar og Vegard Vike, tar for seg vikingenes krigføring. Den går grundig gjennom vikingenes krigshandlinger, og de historiske, våpenteknologiske og samfunnsmessige forutsetningene for toktene.

I tillegg lærer du om borganlegg og befestninger, skip, religion, ideologi, sårbehandling, utrustning og mye mer. Boka er rikt illustrert med fotografier, kart og tegninger.

Jeg fant også min masteroppgave i historie, Leidangen i operativ tjeneste, på litteraturlisten. Min oppgave la mest vekt på tiden etter tidsperioden boken favner over. Mens Vikinger i krig konsentrerer seg om vikingtiden, fra 750 til 1100, så tar Leidangen i operativ tjeneste for seg perioden 986–1429. En liten overlapp er det altså. Uansett er det gøy å se at arbeidet mitt kan brukes til noe fornuftig!

Her og der savner jeg kildehenvisninger, og noen teorier er kanskje dradd litt langt, men alt i alt er dette en interessant, og ikke minst underholdende, bok.

Boken er på 400 sider, koster 449,– kroner og er utgitt på Spartacus forlag.

Travle tider

Det har vært stille fra meg de siste månedene. Grunnen er at det har vært travelt på andre fronter. Vi har blant vært opptatt med flytting, oppussing og det som følger med et slikt prosjekt. Jeg har ikke skutt et skudd siden EM i slutten av august, og har heller ikke vært mye aktiv på forumet. Men, jeg har i det minste blitt lommekjent på IKEA og diverse fargehandlere (og ikke minst fargekartet). Jeg har også funnet ut at e-bøker er en stor fordel for de som flytter. Nok om det.

Nå begynner ting å roe seg, og jeg håper å få tid til litt mer svartkruttrelaterte ting resten av året. Skyting blir det neppe mye av, for nå må jeg snart begynne på Muskedunderen – medlemsbladet til Norsk svartkruttunion for de uinnvidde. To blader skal ut før jul, så det begynner å haste. Det er bare til å sende inn artikler eller annet stoff. Jeg regner med at det første av de to numrene blir fylt med resultatlister, mens det siste nummeret kan får mer interessant innhold. Vi får se.

Snart klar for EM

Det nærmer seg EM. Forberedelsene har det vært så som så med – som vanlig når det nærmer seg mesterskap. Jeg hadde satt av en uke i sommerferien der jeg hadde tenkt å finpusse på formen, med heller varierende resultat. Jeg begynte lovende med en 95-serie med revolveren (Mariette) og 93 poeng i Lamarmora original. Veldig bra til meg å være, men etter det så kom jeg aldri i nærheten av slike summer.

Minié original fikk jeg ikke til i det hele tatt. Det beste resultatet var vel 82 poeng. Det skal sies at det var mye vind hver dag, vanskelige lysforhold og sol og regn om en annen, men problemet sitter nok like mye i knotten. Det blir tid til et par gjennomkjøringer før røykskyene brer seg i Finland, men jeg skulle gjerne vært bedre forberedt.

Det ble heller ikke bedre av at varmeelementet på min 11 år gamle Lee Pro 4-støpegryte tok kvelden. Jeg har nå fått nytt element, og jeg rekker heldigvis å støpe litt kuler før EM. For andre med samme problem så får du et slikt element til rundt hundrelappen fra Midway.

Målet er likevel ganske ambisiøst, nemlig å skyte over 90 poeng i alle de tre klassene jeg skal delta i: Minié original, Lamarmora original og Mariette. En må ta sats skal en hoppe over kulen!

Startlistene er nå klare (nordmennene befinner seg på side 63–64). Jeg skal skyte på følgende tider:

  • 100 meter: Minié original onsdag 24. august kl. 15:00
  • 50 meter: Lamarmora orignal torsdag 25. august kl. 09:00
  • 25 meter: Mariette torsdag 25. august kl. 16:00

I år er det bare fem norske skyttere som deltar, som i tillegg til meg selv er Dag Magne Winge, Sondre Nordhagen, Linda Johansen og Oddvar Deberitz. Ryktene sa ti for noen måneder siden, så noen må ha trukket seg. Svenskene ser ut til å stille med hele 19–20 skyttere, mens danskene glimrer med sitt fravær.

Det kommer skyttere fra 16 ulike land: Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Spania, Sverige og Sveits.

Jeg skal prøve å oppdatere litt fra mesterskapet, enten på bloggen, forumet eller i nyhetsseksjonen på svartkrutt.net. Følg med!

Comeback som redaktør i NSU

På Norsk svartkruttunions generalforsamling fredag 24. juni 2011 ble jeg valgt til ny redaktør. Jobben består i å redigere medlemsbladet Muskedunderen, holde liv i norsksvartkruttunion.no samt å varme en av stolene i NSUs styre. Jeg har tidligere erfaring som redaktør i perioden 2003–2007, så jeg er godt kjent med jobben.

Jeg vil forsøke å ta tilbake noe av den linjen jeg hadde tidligere, og vil forsøke å lage et blad med fagstoff, blandet med informasjon fra styre og medlemmer. Målet er at bladet skal være interessant å lese. Kanskje vil det også dukke opp en og annen resultatliste, selv om jeg ikke er tilhenger av at resultater på død og liv må trykkes i et medlemsblad – spesielt ikke i disse internettider.

Men, jeg trenger stoff! Erfaringsmessig er det får som bidrar uten at jeg må ut og svinge redaktørpisken. Derfor kan du bidra med artikler, eller tips til hva du vil lese om. Ta kontakt dersom du har en ide.

Jeg satser på å få første nummer ut i september/oktober.

Ny tønne, nye muligheter

Skyting med svartkruttrevolver

Skyting med svartkruttrevolver

På søndag skjøt jeg årets første stevne – for øvrig også det første til klubben jeg var med på å starte i fjor: Det Bergenske Skydeselskab (se innlegg på forumet og flere bilder her). Jeg har så smått begynt å tenke på EM, jeg må si at resultatene i klassene jeg skal skyte i konkurranse med Europas storkanoner var ganske oppløftende.

Smith & Wesson
Det begynte med håndvåpen, først Smith & Wesson (patronrevolver) og deretter Mariette (perkusjonsrevolver). Treningsgrunnlaget mitt var en tønne med patronrevolveren og en tønne med perkusjonsrevolveren et par dager før konkurransen. Håndvåpen har jeg ikke tatt i siden Nordisk i Finland i fjor.

Vi skjøt under åpen himmel, og det var ikke fritt for at noen vindkast gjorde skytingen litt utfordrende. Det ble 82 poeng og seier i klassen. Ikke storveis skyting, men helt greit.

Mariette
I Mariette gikk det et par hakk bedre. Jeg har skiftet tønne i min velbrukte Uberti, og den ser ut til å fungere bra. Den skaver den berømte blyringen av kulene under lading. Det liker jeg ikke, og derfor skal hvert kammer få en svak kon i kammermunningen. Det ble seier her også, med 86 poeng. Det er faktisk tangering av min egen svake personlige rekord. Ny tønne, nye muligheter.

Remington
I Remington replika skjøt jeg som sedvanlig med min Shiloh Sharps i kaliber .45–70 gvt. Med ammunisjon fra i fjor ble det 92 poeng med åtte niere og to tiere. Skuddene satt stort sett på begge sider av tieren, men ville ikke helt inn i senter. Likevel, det ble seier i denne klassen også, men det skal sies at de andre skjøt originalvåpen med åpne sikter.

    Uoffisiell norgesrekord

Uoffisiell norgesrekord

Minié original
Så var det Minié original. Med skikkelig vått miniévær burde forholdene ligge til rette for en god poengsum. Det begynte litt sleivete med en ener litt høyt oppe til venstre. Jeg la litt mer luft mellom svarten og forsiktet, og dermed ble det neste skuddet en tier. Tross et par sleivskudd holdt resten av skuddene svarten. Det endte til slutt opp med 89 poeng og ny norgesrekord. Dessverre teller den ikke siden stevnet ikke var approbert.

Ellers må det sies at det var hyggelig å komme i gang med svartkruttskyting i Bergen. Det er mange dyktige skyttere i klubben, og med litt mer svartkrutterfaring kan det bli mye god skyting fra Det Bergenske Skydeselskab.

Hvordan ta gode våpenbilder?

Med jevne mellomrom skriver jeg artikler til diverse tidsskrifter, og da må det ofte leveres bilder i tillegg til tekst. Bildene gir leseren et førsteinntrykk av artikkelen, og det er derfor viktig at de gir et positivt inntrykk. I vinter skrev jeg en artikkel om flint- og perkusjonsmusketter. Da jeg tok bildene til artikkelen lærte jeg et par triks. Kanskje du kan få bruk for noen av dem?

Kamerautstyr

Først litt om kamerautstyret. Jeg bruker et Canon EOS 500D kamerahus, og til muskettbildene brukte jeg tre forskjellige objektiver:

  • Sigma 30mm 1:14 DC HSM
  • Sigma 10–20mm 1:4-5.6 DC HSM
  • Canon 50mm 1:1.8 II
Kameraoppsett i garasjen

Kameraoppsett i garasjen (mobilbilde). Legg merke til at våpenet ikke er eksponert i direkte sollys.

Å ta gode bilder er en kunst. Det vanskeligste er etter min mening å ta bilder av langvåpen. De fleste har sikkert sett bilder av våpen på nett der fotografens sokker vises nederst i bildekanten, og du så vidt ser våpenet som er sentrert på midten, fullt av skygger på et spraglete sengeteppe. For å få alle detaljene fram liker jeg å ha en nøytral bakgrunn – gjerne hvit. Lyssetting er viktig for å unngå skygger. Siden jeg ikke har godt nok lys- eller blitzutstyr valgte jeg å ta bildene ute i dagslys – ikke i direkte sollys, men i skyggen.

Hang ‘em high!

Å legge våpenet på bakken er også en dårlig idé – da er det vanskelig å unngå skygger. Jeg valgte derfor å henge våpnene opp i garasjeåpningen. Like bak våpenet hang jeg opp et hvitt. Men hvordan unngå at opphenget viser på bildene? Løsningen ble å bruke tynn sen (pass på at den er tykk nok til å holde våpenet!).

Under fotograferingen tok jeg bildene via PC-en. Dette er en fordel fordi en kan gjøre en del innstillinger direkte fra PC-en, blant annet finne hvitbalanse, stille skarpt, velge lukkertid og stille blenderåpning. Det er en nødvendighet at kameraet settes på et stativ. Dersom bildene ikke tas via PC-en bruker jeg fjernutløser eller tidsinnstilling for å unngå rystelser som kan gjøre bildet uskarpt. Når jeg først hadde hengt opp et våpen tok jeg bilder med forskjellige utsnitt: helbilder, halvbilder, utsnitt av lås og eventuelle sikter.

Ubearbeidet råbilde

Ubearbeidet råbilde.

Fremkalling i Photoshop og Lightroom

Når bildene er tatt er jobben langt fra over. Digitale bilder må «fremkalles» på lik linje med bilder fra analoge kameraer. Bildene blir tatt i råformat, og råformatet inneholder mye bildeinformasjon som må bearbeides. Fremkallingsjobben består i å justere farge, skarphet osv. I dette eksempelet besto jobben også av å fjerne bakgrunnen, og rester av opphenget.

Fjerning av bakgrunn og rester etter oppheng.

Fjerning av bakgrunn og rester etter oppheng i Adobe Photoshop.

Det første steget i fremkallingen var å ta bildet opp i Adobe Photoshop og fjerne bakgrunnen – eller dypetse som også kalles. Dette ble gjort ved å tegne et utsnitt rundt våpenet med penneverktøyet. Etterpå kan du legge på den bakgrunnen eller bakgrunnsfargen du vil. Fargejusteringen gjør jeg til slutt – enten i Photoshop eller Adobe Lightroom.

Ferdig bilde av en svensk M-1815 flintlåsmuskett.

Slik ser bildet ut når det er ferdig fremkalt. Våpenet på bildet er en svensk M-1815 flintlåsmuskett.

Dette var kjapt oppsummert hvordan jeg tar bilder av langvåpen. Hele resultatet kan du se i Hand- & LuftvapenGuiden 2011 som kommer ut like før sommeren.

Sesongåpning

Model 1874 Sharps

Model 1874 Sharps

Sesongens første skytetrening ble gjennomført på Riple skytebane på lørdag med gjengen fra Det Bergenske Skydeselskab. Jeg hadde med meg min Model 1874 Sharps og P-1856 Tower Enfield, og skjøt en trettenskuddsserie med hver.

Resultatene var som forventet så som så, rusten som jeg er. Jeg har faktisk ikke skutt et skarpt skudd siden Nordisk i Finland i slutten av juli i fjor. Men nå må det skytes litt fram mot EM i august!

Sharps-rifla gikk sånn halvveis, og det meste havnet i hvert fall i svarten. Det ble vel 84 poeng på trettenskuddsserien – som for øvrig var noe lav. Det er rart, men jeg skyter alltid lavt i begynnelsen av sesongen, så går det litt høyere etter hvert.

Med riflemusketten gikk det litt tråere. Skuddene lå over hele skiva, og jeg kom meg aldri helt i gang. Det meste var nok skytterens skyld. Jeg kan i hvert fall ikke skylde på jevnheten på ammunisjonen. Etter serien krongraferte jeg to skudd, og begge skudd ble målt til 1112 fps (339 m/s). Både kulene og kruttet var veid (rester etter Nordisk), og løpet var skittent etter de tretten foregående skuddene. Ladningen var 55 grains sveitser 3 bak en 490 grains Lyman Old Style.

Ellers så var det hyggelig å møte nye medlemmer i skydeselskabet. Vi skal nok få mye moro fremover! Flere bilder fra treningen ligger forresten her.

EM, her kommer jeg!

– Hvis du skal til EM i Finland så må du gi meg beskjed i dag! var den bryske beskjeden MLAIC-delegat Winge i Norsk svartkruttunion la igjen på svareren min i dag. Jeg har snakket om EM siden i fjor, men hadde egentlig ikke bestemt meg. Men, hva annet kan en gjøre enn å stille når en blir stilt overfor et slikt ultimatum? Svaret måtte selvsagt bli ja.

Jeg måtte dermed litt i hyrten og styrten bestemme meg for hvilke klasser jeg skulle skyte. Siden det ikke kan skytes kammerladere og patronvåpen i EM blir det bare tre klasser på meg:

  • Minié original
  • Lamarmora original
  • Mariette

De to første klassene skytes med samme våpen, og det betyr at jeg bare trenger å ha to våpen med meg. Hvilken luksus! Det eneste som gjenstår er å få våpenkort på den orignale riflemusketten – og få den inn i våpenpasset.

Mesterskapet avholdes i august i Helsingfors i Finland. Den norske troppen ligger an til å bli på rundt ti menn og kvinner. Forhåpentligvis blir det flere siden arrangøren ligger så nær Norge.

Den offisielle nettsiden til mesterskapet er mlaic2011.fi.

Klubbskifte

Jeg startet svartkruttkarrieren offisielt i Haugesund pistolklubbs svartkruttgruppe i 1996. Påmeldingen var i orden like etter fylte 18. Medlemsskapet gjorde at jeg kunne kjøpe min første replika svartkruttrifle – som for øvrig en Armi Sport Kentucky-rifle i kaliber 50.

I 2000 flyttet jeg til Bergen for å studere, og har i ettertid blitt boende. I mangel på egnede
svartkruttklubber fortsatte jeg å skyte for HPK. I fjor høst var jeg imidlertid med på å stifte en ny svartkruttklubb i Bergen: Det Bergenske Skydeselskap. Jeg kunne godt tenkt meg å opprettholde medlemskapet i HPK, men med en medlemskontingent i året på 1200,– kroner får det heller være.

Fra og med denne sesongen kommer jeg altså til å representere Det Bergenske Skydeselskab i konkurranser i regi av Norsk svartkruttunion. DBS har flere aktive skyttere enn HPK, så det skal bli spennende å se hva vi får til fremover. For min egen del betyr det i hvert fall at jeg kan skyte mer regelmessig. Og det må være en god ting.

Skyting med flintlåsmuskett

Skyting med flintlåsmuskett

Toner fra sjelens horn

[Denne artikkelen sto første gang på trykk i Atrium nr. 1 2003.]

Av Øyvind Flatnes

I gamle dager het det seg at å plystre var det samme som å spille på djevelens harpe. Plystring ble satt i bås med felespill, kortspill og inntak av alkohol. Atle Antonsen kombinerer både plystring og alkohol når han reiser landet rundt og holder plystrekonserter.

Fredag den 7. februar besøkte Antonsen Teglverket på Kvarteret. Aktive Studenters Forening stod som arrangør av det noe spesielle arrangementet.

– Faktisk visste jeg ikke at det var regnet som synd å plystre i gamle dager. Men nå har det seg sånn at ting som i utgangspunktet er forbudt har en tendens til å bli fryktelig populært når det blir tillatt, sier Antonsen, best kjent som komiker, musiker og partileder for Det Politiske Parti. Med seg på konsertene har han statsministerkandidat og partikollega Johan Golden.

– Jeg fungerer som konferansier og veileder under konserten. Siden plystring er såpass nytt, trenger publikum en innføring før showet starter.

Det er ikke alt som høver seg på en plystrekonsert, forteller Golden. Antonsen velger å la plystringen tale for seg, og sier derfor ikke et eneste ord under konsertene. Golden på sin side veileder publikum med fast hånd, først gjennom plystringens historie og under konserten holder han folket varmt mellom sangene.

Lite øving

Antonsen krever å bli trodd når han sier at han ikke øver i forkant av konsertene.

– Det er noe en bør ta med en vesentlig klype salt. Den mannen plystrer hele tiden! protesterer Golden.

Øving eller ikke, Antonsen vedgår at han har en leppemuskulatur som få andre kan vise til. Den viktigste grunnen til at han i dag fremstår som en av Norges beste plystrere, mener han kan ha sammenheng med at han er håndverkersønn. Håndverkere er jo kjent for å plystre til arbeidet, og har gjerne en velutviklet plystreevne som overføres fra far til sønn, ifølge Antonsen.

Den noe korpulente plystreren innrømmer at det er den kunstneriske biten som er det viktigste for ham, men at den økonomiske siden heller ikke er uviktig.

– Plystringen har gitt meg og familien et ekstra bein å stå på. Vi tjener betydelig med penger på dette. Faktisk tror jeg det hadde vært mulig å leve av å plystre, forteller han. En ting er både Antonsen og Golden skjønt enige om: det er ikke optimalt at plystrekonsertene blir holdt for et bråkete studentpublikum.

– Derfor er vi nå i samtaler med et filharmoniorkester, og vi kommer sannsynligvis til å opptre under Festspillene neste gang vi kommer til Bergen. Vi har også et prosjekt på gang med en kjent rap-gruppe som vi må innrømme at vi ikke husker navnet på. Vi må først ut å lære folk hva plystring er, deretter kan vi formidle plystringen slik det passer seg best.

Tysk føydalrock

Duoens andre musikkprosjekt, bandet DDR er foreløpig lagt på is, men ventes å gjenoppstå om kort tid. Plata «DDR – Über Alles» kom ut i 1998. Sangene var et utvalg av DDEs klassikere oversatt til tysk. Oppfølgeren «Norwegische Superknüller» ble sluppet i 2001. På denne tiden var DDE nede i en musikalsk bølgedal, og siden DDR er svorne medgangssupportere, kunne de ikke lenger dra nytte av trønderne. «Norwegische Superknüller» inneholdt et knippe gamle norske slagere oversatt til høytysk.

– Sannsynligvis blir det neste fra DDR en samleplate av de to foregående utgivelsene. Minus en sang. Gry Jannicke Jarlum stoppet alt salg av «Norwegische Superknüller» fordi hun ikke likte vår versjon av «Svake mennesker» – «Schwache Menschen». Det er ganske rart at en kvinne som har barn med marsboere skulle klare å stoppe oss, sukker Antonsen og Golden, som går under navnene Attila og Junghanz når de opptrer som DDR.

– Kommer «Norwegische Superknüller» noen gang i salg igjen?

– Nei, den platen kommer nok aldri ut igjen. Men det drives en utstrakt piratvirksomhet på nettet.

– Og det har dere ingenting imot?

– Nei, tatt i betraktning av at det er vi som står bak det meste av virksomheten så har vi vel ikke det. Plata var så godt som utsolgt også. Så når vi ble tvunget til å betale noen tusenlapper til Jannicke for å gi den ut igjen, så syntes vi ikke at vi hadde råd, forklarer Antonsen.

Golden forteller at det er stor forskjell på publikum som går på DDRs konserter og på plystrekonsertene.

– DDR har en stor tysk fanskare, det er vel den vesentligste forskjellen, forklarer han. Publikum på Teglverket var stort sett studenter.

Fride Høistad, til vanlig botanikkstudent ved UiB, hadde aldri vært på plystrekonsert før.

–Jeg har ingen spesielle forventninger, men faren min er veldig flink til å plystre. Han er mitt store plystreforbilde. Ellers synes jeg at det er utrolig at noen kan plystre i en hel time, sier hun imponert. Ifølge Antonsen er det to ting han kan ty til dersom han blir sliten og tørr i munnen: øl eller bananer – gjerne begge deler på en gang.

«Hør, hør!»

Golden åpnet konserten på Teglverket med en kort innføring i plystringens historie og hvordan publikum skal oppføre seg under en plystrekonsert.

Klapping og jubel skal helst unngås, men dersom en blir så begeistret at en ikke klarer å holde seg, er det lov å utbryte: «Hør, hør!» eller «Jaggu kan denne mannen plystre!»

Så entrer Antonsen scenen, vel vitende om at han har publikum i sin hule hånd. Selvsikkerhet er noe som kjennetegner plystrere. Publikum har allerede glemt Goldens formaninger om høvisk framferd, og tar imot sin helt med stormende applaus. Håndverkersønnen fra Lillehammer skyller først munnen med en slurk øl, før Golden smører et strøk Lypsyl på de stramme leppene hans. Og så braker det løs.

En skulle kanskje tro at det var et humorshow som ventet når en komiker av Antonsens kaliber setter i gang. Men jaggu kan denne mannen plystre! Åpningsnummeret er «Let Me Entertain You» av Robbie Williams. Antonsen står mutters alene på scenen mens sjelens horn – som Golden ynder å kalle plystringen – taler for seg. Det varer ikke lenge før de første «Hør, hør!» høres i salen. Spredte hurrarop går snart over i vill jubel. Antonsen vet hvordan han skal sjarmere sitt publikum, og patriotismen hos mang en bergenser vokste seg enda større da Antonsen framførte en medley av bergenske perler.

Etter en halv time gjør Thomas Sørlie på keyboard entré. Om mulig løfter dette konserten enda et hakk. Golden er påpasselig framme og tørker av Antonsens våte lepper, før Sørlie og Antonsen setter i gang med kveldens høydepunkt: en knallversjon av Deep Purples «Child in Time». Det er tydelig at Antonsen liker å plystre hardrock. Under Europes «The Final Countdown» oppfordrer sågar Golden til allplystring blant publikum, noe som sies å være sjeldent under plystrekonserter.

Mangfoldet i repertoaret er stort, og varierer fra tysk pornofilmmusikk til Twisted Sister. Fra publikum fikk Shaun Curtis komme opp på scenen for å plystre en selvvalgt låt. Curtis plystret Samantha Fox’ «Touch Me (I Wanna Feel Your Body)», og minnene fra 80-tallet strømmet på. Om Curtis ikke kunne måle seg med Atle Antonsen, var det likevel en flott prestasjon – selv om fremførelsen, som Golden påpekte, var jævlig lang. Etter vel en time ble konserten avsluttet med et ekstranummer.

Selv om Det Politiske Parti ikke stiller med lister ved årets kommunevalg (DPP deltar ikke ved småvalg), kunne ikke Antonsen unngå å komme med et politisk budskap; John Lennons «Imagine» ble plystret med et ønske om fred i verden.

Det kan legges til at DDRs musikk nå er tilgjengelig på Spotify. Fantastisk!

Korttenkte guttestreker

Tidligere i år var jeg med i diskusjonen om hvilke orden- og atferdskategorier som skulle brukes i læringsplattformen jeg jobber med. En av kategoriene som kom med var «Besittelse eller bruk av våpen» – noe som selvsagt fikk lærerne til å dra litt på smilebåndet. I en Twitter-melding påpekte en lærer at det manglet en kategori for å ha glemt leksene, og at lekseglemming var et mer sannsynlig scenario enn våpenbruk. Han hadde selvsagt rett, men i dag skriver VG om en skole som kunne hatt god nytte av en slik anmerkning: En 14-åring skal ha tatt med seg en to pistoler og ammunisjon på skolen etter at han angivelig hadde følt seg truet av en medelev.

Som skytter får jeg en uggen følelse når slike ting skjer – hva ville konsekvensene blitt ved en eventuell skoleskyting? Politiet sier følgende til VG:

– Trolig er det snakk om en korttenkt guttestrek. Dette er to ungdommer som ikke har vært i kontakt med politiet tidligere, vi vil likevel følge saken opp videre utover uken

Skremmende er det også å lese rektors syn på saken (dersom hun er korrekt sitert av VG):

– Dette er likevel snakk om gutter som ikke har noen spesielle utfordringer utenom det vanlige, og jeg kan ikke se for meg at det ville resultert i noen reell tragedie, påpeker Gunnulfsen.

Nå er det vel ikke så spesielt at en 14-åring ikke er kjenning av politiet. Jeg håper denne rektorens holdninger blir slått like hardt ned på som kidden som tok med våpen på skolen. Slike ting bør en ikke ta lett på.

Om klær og juksejakker

På svartkruttskytebanen kan skytterne deles inn i tre grupper – alt etter bekledning. Noen fantaster tar den helt ut, og kler seg i replikaklær fra 17- eller 1800-tallet. All ære til dem for det – de er med på å gjøre sporten mer fargerik, men gir den kanskje også et lite klovnepreg i visse sammenhenger. I motsatt ende av skalaen finner vi skytterne som tar på seg en moderne skytejakke (skytebukser ble forbudt i konkurranser i regi av MLAIC for noen år siden). På større stevner så er denne gruppen i flertall. I midten ser du skytterne som kler seg «vanlig», det vil si at har på seg moderne fritids- eller jaktklær. Denne gruppen er nok i flertall på lokale stevner, der breddeskytterne deltar. Det ovennevnte gjelder selvsagt muskett- og riflebanen. Håndvåpenskytterne har som regel en mer avslappet holdning til bekledningen, selv om jeg har sett at skyttere med hansker som omtrent låser håndleddet har blitt fersket under større mesterskap.

Moderne skytejakkeMen nok om håndvåpenskytterne. Det er ingen hemmelighet at jeg vil ha bort moderne skytejakker – eller «juksejakker» som de også kalles. Spesielt gjelder dette i militærklassene. Er det egentlig ikke litt merkelig at det er tillatt å skyte med flintlåsmusketter som er laget på 1700-tallet, og så kle seg i moderne skytterutrustning? Moderne krutt er ikke lov. Moderne kuler er heller ikke lov. Det stilles også strenge krav til muskettens autensitet. Hvorfor skal da moderne skytejakker tillates? Nei, da har jeg mer respekt for de som kler seg i originalbekledning, selv om jeg vil påstå at både juksejakkene og de som kler seg i historiske klær muligens er med på å skremme bort potensielle nye skyttere.

Hvorfor bruke moderne skytejakker?

Hvorfor er moderne skytejakker tillatt? I Norge følger vi det internasjonale MLAIC-reglementet, og her er moderne skytejakker tillatt. Forbudet mot skytebukser var et skritt i riktig retning. Motstanderne mot forbudet argumenterte blant annet med at buksene ga støtte til ryggen, og at skytebuksene var nødvendige for skyttere med ryggproblemer. Men, om skytejakkene forbys, bør da også irisblendere, fargefilter, moderne briller og lignende også forbys? Hvor langt skal en gå? Jeg har også hørt noen argumentere for at det fantes skinnklær i hine hårde dager også, men jeg er uenig i at det kan sammenligne fortidens skytterbekledning med det som brukes på moderne DFS-stevner.

Selv skyter jeg i en gammel feltjakke av ull, og tilhører dermed den midterste gruppen. Jeg har flere ganger de siste årene havnet på medaljeplass i NM og Nordisk der de tre øverste plassene har hatt lik poengsum, og jeg har vært eneste uten moderne skytejakke. Det vil med andre si at det er full mulig å skyte godt også uten skytejakke, og det er også mulig å havne øverst. Men, jeg antar at fordelen med skytejakka er så stor at det er mulig å knipe inn opptil flere poeng med den.

I nyopprettede nasjonale klasser ser vi at moderne skytejakker ofte forbys. Mitt håp er at dette er en trend som vil bre seg også til andre land.

Hva mener dere? Hvordan bør vi kle oss på banen?