Status på revisjonen av Vakre våpen

For noen uker siden annonserte jeg at det kommer en ny utgave av VV-SK. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å gjøre så mange endringer, men når en først tar fatt på arbeidet, så dukker det stadig opp mer en har lyst å ta fatt i. Jeg har gitt meg selv to måneder på oppfriskningsarbeidet. Det jeg ikke har fått tid til når 2016 er omme, får bare være. I en travel hverdag blir det ikke mye tid hver dag, men jeg forsøker å bruke ledige kveldsstunder til å blant annet …

Skifte ut bilder og illustrasjoner

Bilder med rotete bakgrunner skal bort, og mange av objektene som er avbildet skal erstattes med nye. Arbeidet består mest i å velge ut relevante bilder fra de ti siste årene og redigere disse. Jeg foretrekker bilder med helt ren, hvit bakgrunn. Dette ser penere ut, men det gir også plass til mer tekst. De fleste strektegningene skal også byttes ut med nye versjoner.

Friske opp teksten

Når det gjelder teksten, så ser jeg at 2005-utgaven av meg selv brukte mange ord. I dag bruker jeg færre ord på å si samme ting, så da blir det plass til mer tekst eller flere bilder. En del nytt stoff blir lagt til, noe blir fjernet. Blant annet vil jeg nå inkludere sveitserkrutt i ladedata, og en del ting vil få nye perspektiver og innfallsvinkler.

Skrive nytt kapittel

Den nye utgaven vil bli noe utvidet når det gjelder sideantall. Førsteutgaven var på 192 sider, den nye vil sannsynligvis ende på 200. Boken vil nå innledes med et kapittel om pil og bue og armbrøst fra steinalderen til kruttvåpnene tok over. Det siste kapittelet, Dagens svartkruttskytter, blir sannsynligvis tatt ut. Informasjonen du finner her er enkelt tilgjengelig på nett.

Noen smakebilder av hvordan det vil bli seende ut (siden til høyre er tegninger):

vv-sk-1

I første omgang vil den nye utgaven kun trykkes i 500 eksemplarer, så hvis du er interessert bør du melde din interesse ved å registrere e-postadressen din via dette skjemaet (da vil du få en e-post når boken blir tilgjengelig):

E-post:
(E-postadressen vil selvsagt ikke bli brukt til andre formål enn å informere om denne boken og vil ikke bli videresendt eller solgt til andre.)

492 dager

Høststevne

Høststevne hos det Bergenske Skydeselskab.

Frem til en dag i september i år var det 492 dager siden jeg avfyrte et skudd – i hvert fall med et kruttvåpen. Siste konkurranse jeg skjøt var nordisk mesterskap i København i juli 2015. Små barn, flytting, butikkdrift, vanlig jobb og travelt liv generelt har gjort at det har vært smått med tid til skyting. Motivasjonen har heller ikke vært helt til stede, sikkert mye på grunn av de ovennevnte grunnene.

18 lødig kammerlader

18 lødig kammerlader.

Etter comebacket i september har jeg prøvd å komme meg på banen en dag i uken i det fine høstværet vi har hatt i år. For det meste har jeg skutt fra benk, der jeg har testet litt nye våpen. I helgen var det duket for årets høststevne i Det Bergenske Skydeselskab. Forholdene var perfekte, med overskyet oppholdsvær og ikke et drag i luften.

I klassen 18 lødig kammerlader prøvde jeg som seg hør og bør et nytt konsept  for første gang: 90 grains Wano P (volum), spisskule fra siste fellesbestilling på svartkrutt.net, melkekartongkopp og grønt revolverfett over kula. Bortsett fra noen demonstrasjonsskudd hadde jeg ikke brukt min modell 1846/55/59 siden NM i Trondheim for seks år siden.

Mariette

Mariette.

Ved en inkurie kikket jeg på sidemannens skive under hele skytingen, og trodde derfor at hans skive var min. Jeg var for øvrig godt fornøyd med skytingen min (hans). Rundt halvveis syntes jeg at skuddene mine lå litt høyt, så jeg bestemte meg for å sikte litt lavere. Da skytingen var over, og jeg oppdaget at jeg hadde kikket på feil skive, så jeg at mine skudd lå altfor lavt – dog i to greie samlinger. Dersom samlingene skilte lag etter at jeg forla siktepunktet skal jeg være godt fornøyd med samlingen i alle fall.

Jeg fortsatte med Mariette (replika perkusjonsrevolver), og 72 poeng tror jeg er det dårligste jeg har skutt på de 17 årene jeg har skutt denne klassen.

Colt

Colt.

Bortsett fra en tønne torsdagen før stevnet, har jeg ikke tatt i revolveren de siste 530 dagene. Denne gangen gikk min gamle trofaste Uberti Remington New Army altfor høyt, men jeg tror ikke det er andre å skylde på enn meg selv. Jeg vinglet og skuddene gikk hit og dit. Slikt blir det ikke poeng av. Lite treningsgrunnlag til tross, dette var rett og slett dårlig skyting (men god trening).

I Colt – det vil si original perkusjonsrevolver – gikk det noe bedre. Den gikk stort sett dit den skulle, selv om revolveren lå litt urolig i hånda. 81 poeng får vel være godkjent. Til neste år får jeg håpe det blir mer styr på sakene.

Selv om jeg ikke har fått skutt så mye de siste årene, så har jeg fått gravd en del i arkiver og gammel litteratur mens jeg har vært borte. Mer om det senere.

To minibuer

Treåringen har brukt buen jeg la ut i dette innlegget frem til nå, men nå begynner den å bli litt liten.

Småskytter

Småskytter

Pappaperm gir tid til litt spikking, og dette har så langt i år resultert i to minibuer i ask. En flatbue og mitt første forsøk på en med D-formet tverrsnitt.

Jeg spikket først flatbuen som endte opp på 92 cm fra tupp til til tupp med 13 tommers trekklengde. Den ble imidlertid i overkant stor og får vente noen år.

Flatbue i steinalderstil.

Flatbue i steinalderstil.

Neste prosjekt ble derfor å lage en mindre og det endte opp i den spinkle D-saken som er 52 cm fra tupp til tupp. Her sammenlignet med flatbuen.

Minibuene er klare til bruk.

Minibuene er klare til bruk.

Minibuene er klare til bruk.

Ryggsiden.

Test av D-buen. Det ble ganske effektiv og treåringens første test traff gjerdestolpen til naboen. Det ser ut som at skytebanen må forlenges.

D-buen falt mest i smak.

D-buen falt mest i smak.

Bueskyting er avslappende. Her er undertegnede i aksjon i fjor sommer med en langbue i barlind.

Opptur i Stoltzen 2015

Like før start.

Like før start.

I år som i fjor slengte jeg meg med på Stoltzekleiven opp – verdens bratteste motbakkeløp. Årets mål var å slå fjorårets tid på 13:53, og kanskje nærme meg den personlige rekorden på 12:43 fra 2010. Selv om jeg kvittet meg med en del overflødige kilo i forbindelse med Stoltzen 2014, så bar det dessverre rett tilbake til sofaen etter løpet og der ble jeg værende til våren 2015. Det resulterte i at de fem-seks kiloene på mirakuløst vis var tilbake våren 2015.

En tur i Stoltzen i slutten av mars viste at formen var elendig. Jeg klokket inn på tiden 17:17. Her var det en del å ta tak i! Som småbarnsfar blir det stadig mindre tid til trening, og da gjelder det å trene effektivt når en først har sjansen.

Jeg begynte opptreningen i begynnelsen av mai, og som i fjor brukte jeg Ulriken som treningsløype. Jeg la også inn en god del vonde intervalløkter oppover mot Ulriken: 25 repetisjoner med 30 sekunder bånn spiker med 15 sekunders pause i mellom. Vondt, men veldig effektivt både for kondisjon og forbrenning.

Like før målgang.

Like før målgang.

Det er inspirerende å se hvordan tidene krymper. Fra mai til september klarte jeg å krympe tiden opp Ulriken med 9:33 minutter. Det ble lite tid til å trene i Stoltzen, men de seks gangene jeg var der fra mars til september krøp tiden ned fra 17:17 til 13:39 en drøy uke før løpet. Det vil si en nedgang på 3 minutter og 38 sekunder. Vekta viste en nedgang på 6–7 kg. Det er ikke rart det går raskere når en har så mye mindre å dra på.

Selve løpsdagen bød på øsende regn, og med glatte sko var det ikke optimale forhold. Jeg klarte likevel å karre meg opp på 13 minutter og 13 sekunder, noe som er min nest raskeste tid i Stoltzen noen gang. 40 sekunder bedre enn i fjor, men 30 sekunder bak personlig rekord. Jeg er likevel godt fornøyd. Vekta er der den skal være. Nå gjelder det bare å holde den ved like.

Her er video fra målgang.

Fra Mauser til jaktrifle på TareTV

Har du fått med deg serien om ombygging av en Mauser fra 1939 til jaktrifle på TareTV? Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ikke aner noe som helst om TareTV, men de er basert på Sørlandet og markedsfører seg som Norges sydligste og triveligste TV. I mine øyne er Mauser-serien akkurat det: trivelig TV.

Mauserombygningen blir utført av Kjell Gunnar Larsen fra Larsen Biathlon, og i tillegg til selve arbeidet med Mauseren får vi også se mye annet som er interessant for den som driver hobbybørsemaking.

Serien er ikke akkurat svartkruttrelatert, men legg merke til at han i episode 2 forteller at han har laget flere hundre kolber til gamle Kongsberg-hagler.

Her er episodene som er sendt til nå:

Skjermbilde fra TareTV

Skjermbilde fra TareTV

Vi lager pilspiss av skifer

Redskaper og pilspisser av skifer var vanlig i yngre steinalder, fra ca. 3700 år før vår tidsregning. Skifer som materiale gikk av moten etter ca. 2000 år. Det er funnet mange skiferspisser både til spyd og piler i Norge, og mange er svært vakkert slipt.

Siden det ligger en del skifer og slenger utenfor huset, tenkte jeg at det var på tide å prøve å lage en selv. Jeg tok utgangspunkt i spiss nr. 86 som er avbildet i Oluf Ryghs Norske oldsager (se bilde under).

Ved hjelp av EDB tegnet jeg en mal, og i utgangspunktet var planen å lage spissen på steinaldervis – det vil si uten bruk av Dremel, filer eller annet moderne verktøy. Det finnes et par instruksjonsvideoer på YouTube som jeg kikket litt på før jeg begynte, blant annet Slate arrow point og How to make an Ancient Norwegian Arrow with a Slate Tip Arrowhead for primitive archery hunting.

Emnet er ca. 4 mm tykt.

Jeg bestemte meg for å følge prinsippet i den første videoen, og kakket skiferplaten mellom to steiner. Dessverre klarte jeg å slå litt for mye av spissen, så jeg måtte skalere ned malen noe.

Etter kakkingen begynte jeg å skure skiferplata mot andre harde steiner. Skuresteinen ble skylt med vann med jevne mellomrom – det holder støvet under kontroll. Jeg prøvde litt forskjellige typer stein, men fant ikke noe som var veldig effektivt.

Etter litt mer gnikking og gnuring begynte spissen å ta form. Tangen ble skåret ut av et skarpt stykke skifer, og det gikk overraskende greit. Først nå fant jeg en stein som så ut til å gode slipeegenskaper. Jeg har ikke snøring på geologi, så akkurat hva jeg bruker vet jeg ikke.

Litt progresjonsbilder:

Selv om den ferdige spissen ikke ser like skarp og fin ut i kantene som den jeg tok utgangspunkt i, så er den sylskarp og ville nok fungert fint på en jaktpil. Det hadde nok vært en fordel om emnet var en liten tanke tykkere. For en utrenet er det nokså tidkrevende å lage en slik spiss, men jeg regner med – og håper for steinaldermenneskenes skyld – at de hadde et annet forhold til tid den gangen. Jeg prøvde som sagt flere forskjellige slipesteiner, og en får anta at det fantes en del kunnskap den gangen om hva som fungerte og ikke. For min del «jukset» jeg litt på slutten med en gammel brynestein, og den var effektiv. I steinalderen hadde de nok også klart for seg hvilken type skifer som egnet seg best – jeg fant som sagt bare en skiferbit i hagen.

Nå gjenstår det bare å få laget en pil til spissen. Det skal bare en bomskudd som treffer stein til før spissen blir ødelagt, så spissen blir nok ikke særlig hyppig brukt.

Bue for brannstasjon

Årets andre buebygg er ferdig. Denne gangen var det en byttehandel med en 13-åring; hans lekebrannstasjon med stigebil, utrykningskjøretøy, helikopter og hjelm til meg (eller rettere sagt min sønn) mot at jeg lagde bue til ham. En grei deal.

Bue og piler.

Bue og piler.

Buebygget startet med at jeg saget ned en ask i begynnelsen av juli som var ca. 5–6 cm i diameter. Stammen ble stående og tørke i et par uker før jeg barket og grovhogde den. Den tørket innendørs i et par uker til før jeg begynte å spikke buen. Jeg var overrasket over at det holdt med såpass kort tørketid, men det gjorde det altså. Med sommeren vi har hatt i år er det jo ufattelig at noe som helst har tørket.

Utgangspunktet og grovformet buestav.

Utgangspunktet og grovformet buestav.

Meningen var at dette skulle bli en steinalderbue fritt etter Holmegårdsbuen. Den ferdige buen ble to cm lenger enn originalen, og måler 156 cm fra tupp til tupp. Anbefalt maksimal trekklengde ble derfor rundt 25″. Dette vil jeg tro er nokså greit for en 13-åring – selv trekker jeg 26″ når jeg trekker til munnviken.

Verktøy

Siden jeg ikke har tilgang til høvelbenk eller skrustikke ble buen formet ved hjelp av tre redskaper: en liten  vedøks, en Allround 746 Mora-kniv og en sikling. Dersom jeg hadde hatt noe å sette emnet fast i ville jeg brukt drakniv og skavhøvel under grovformingen. En sikling er genial i all sin enkelhet. Det er firkantet plate i herdet stål med slipte kanter som brukes som til å skrape bort overflødig treverk. Slipt på riktig måte skaver den av fine spon. Verktøyet er perfekt til buebygging, der det i sluttfasen er viktig å ikke fjerne for mye treverk på en gang.

Grovhugging ved hjelp av øks.

Grovhugging ved hjelp av øks.

Tillerering

Det er viktig at begge buelemmene bøyer likt. Et viktig verktøy i så måte er en tillerstokk. Dette er en stokk som buen spennes opp i med jevne mellomrom for å sjekke om den bøyer riktig. Min er en meget enkel klamphoggervariant som ble til i løpet av 10 minutter.

Et tips for å sjekke tilleren er å bruke Microsoft Paint: Ta et bilde av buen på tillerstokken, lim det inn i Paint og bruk ellipseverktøyet, eller «Oval» som det heter i Paint, som et hjelpemiddel for å se om lemmene bøyer riktig.

Det er viktig at begge buens lemmer bøyer likt. Ikke helt i mål enda, ser vi.

Det er viktig at begge buens lemmer bøyer likt. Ikke helt i mål enda, ser vi.

Det ble knapt med tid på slutten, så tilleren ble ikke så fin som jeg kanskje hadde ønsket. Buen fungerer derimot fint og trekkvekten endte på 30 pund (13,6 kg) ved 25 tommers trekk. Til sammenligning regner man med at jaktbuene i steinalderen hadde trekkvekter på rundt 50–60 pund (23–27 kg), mens de kraftige krigsbuene fra middelalderen kunne være opp mot 180 pund (82 kg).

Finish

Den ferdige buen ble pusset lett med smergelpapir, først med korning 240 og deretter 400 (det var det jeg hadde liggende). Mellom hver puss tørket jeg over buen med et fuktig tørkepapir. Dette gjør at fibrene reiser seg og kan fjernes i neste runde. Siden jeg brukte siklingen hyppig på slutten så var det egentlig ikke behov for veldig mye pussing.

Som finish brukte jeg først litt matolje, deretter en blanding av bivoks og matolje og til slutt ble buen polert med ren bivoks.

Buen ble levert med fem enkle piler, samt en pyntepil i steinalderstil. Sistnevnte hadde pilspiss av flint (egentlig agat) som ble limt med bjørkebeket som ble beskrevet i forrige bloggpost og surret med dyresener.

Ferdig bue.

Ferdig bue. Motbøy i ene lemmet og medbøy i andre gjør at den ser litt amatørmessig ut, men den er jo laget av en amatør også.

Ryggsiden.

Ryggsiden.

Buksiden.

Buksiden.

Enhver idiot kan lage en god bue, men å lage en god pil krever sin mann.

Enhver idiot kan lage en god bue, men å lage en god pil krever sin mann.

Styrefjærene ble limt med bjørkebek og surret med hjortesener og tråd.

Styrefjærene ble limt med bjørkebek og surret med hjortesener og tråd.

Flintspissen ble limt med bjørkebek og surret med leggsene fra hjort.

Flintspissen ble limt med bjørkebek og surret med leggsene fra hjort.

Prosjekt bjørkebek

I sommer fikk jeg det for meg å lage en porsjon bjørkebek – mest bare for å ha prøvd det. Bjørkebek var steinalderens superlim, og ble brukt til å lime blant annet pilspisser og styrefjær helt fra eldre steinalder før det gikk av bruk rundt vikingtiden. Beket har en gummiaktig konsistens som blir tilnærmet flytende når holdes inntil en glødende kullbit eller åpen varme.

Første steg: bjørketjære

Første steg i bekproduksjonen er å lage bjørketjære. Bjørkeneveren inneholder en olje, og det er blant annet denne som gjør at never brenner så godt. Å lage bjørketjære er i teorien enkelt: neveren tørrkokes i en tett beholder som har et hull i bunn. Når beholderen blir varm drypper bjørketjæren ned i en egen beholder.

Jeg brukte en Danish Cookies-kakeboks med lokk som jeg fylte med knusktørr, gammel bjørkenever. En spiker ble brukt til å lage et hull i bunn av boksen. Det er viktig at lokket er tett for dersom det kommer inn luft vil neveren ta fyr.

Kakeboks med never

Kakeboks med never

Deretter gravde jeg ned en hermetikkboks som fungerte som oppsamler for tjæren og plasserte kakeboksen oppå med hullet sentrert over blikkboksen. For å sikre at boksen holdt seg på plass la jeg en stein oppå lokket og tettet godt igjen med sand rundt boksen.

Nedgravd blikkboks

Nedgravd blikkboks.

Så var det bare å lage et bål over boksen, tenne på og vente til det brant ut. Etter en stund var det bare å rake opp glørne og ta opp boksen med en tang. En rask titt oppi boksen avslørte en fin liten skvett med tjære. Denne tjæren kan blant annet brukes til å impregnere tre og lær, eller til medisinsk bruk. I barndommen så jeg bjørketjære bli brukt på en hest med et åpent sår. Tjæren ble smurt på såret og skulle forhindre fluer fra å legge egg.

Brenning pågår

Brenning pågår.

Bjørketjære

Bjørketjære.

Hullet i kakeboksen som tjæren renner gjennom.

Hullet i kakeboksen som tjæren renner gjennom.

Koke inn tjæren til bek

For å lage bek må tjæren kokes inn. Jeg satte blikkboksen over glørne, men det viste det seg å være altfor varmt, og en liten avstikker for å redde en grinende unge var nok til at tjæren tok fyr og bare etterlot noen forkullede rester. Da var det bare til å rykke tilbake til start.

Innkoking

Innkoking til bek.

Mislykket

Første forsøk var mislykket.

Jeg tok meg mye bedre tid med innkokingen neste gang og var sikkert i overkant forsiktig da jeg kokte inn tjæren til bek. Prosessen tok nærmere to timer. Jeg kunne sikkert har brukt mer varme, men det er litt vanskelig å kontrollere med åpen ild. Det tok fyr to–tre ganger mot slutten, men det ble raskt slukket ved å legge et tefat over blikkboksen. Mot slutten ble det ganske mye røyk og tjæren ble en boblende gugge, og det signaliserer at beket er ferdig. Da boksen ble tatt bort fra varmen stivnet beket raskt. Før det stivner helt kan det rulles til en ball eller klebes rundt en pinne som på bildet nedenfor.

Resultatet ble til slutt et par pene klumper bek. Det har en gummiaktig konsistens når det er nedkjølt og kleber ikke. En liten test på et kappet pilemne viser at steinalderens superlim fungerer fint i dag også, selv om det er litt mindre arbeidskrevende å kjøpe seg en tube epoxylim.

Ferdig bjørkebek.

Ferdig bjørkebek.

Testing av limet.

Testing av limet.

Ferdig bue med pil

Påskespikk: barnebue

Vrakemnet før kapping.

Vrakemnet før kapping.

Poden er snart to og et halvt år, det vil med andre ord si at tiden er moden for hans første pil og bue. Jeg har liggende en god del bueemner av grønnask, og blant disse fant jeg et vrak som bare var brukbar til et par svært korte buer. Med andre ord perfekt til en liten barnebue.

Det er enkelt å lage en simpel bue av en frisk grein eller ungt tre, men etter en stund tørker de og knekker. Steinalderens og middelalderens buer ble som regel skåret ut fra gode og tørre stokker av alm, ask eller barlind. Jeg bestemte meg for å lage buen etter mønster fra en flatbuetype som ble brukt i Skandinavia for ca. 9000 år siden. Denne buetypen har fått navn etter Holmegaard i Danmark, der en rekke godt bevarte buer av denne typen har blitt funnet i myrene. Jeg har tidligere laget et par av denne buetypen i full størrelse, samt noen mindre barnebuer.

Holmegaardsbuene har flate lemmer med et opphøyet grep på midten, og relativt enkel å lage. Barksiden av emnet utgjør forsiden, eller ryggen, på buen. Veden fjernes fra buens mage, eller den siden som er nærmest skytteren. Barken fjernes fra emnet, men det er viktig å ikke lage riper eller hakk i laget som er under barken. Da vil buen med stor sannsynlighet på ett eller annet tidspunkt knekke.

Motthull

Motthull

Emnet jeg valgte hadde et lite motthull ut mot siden, altså et lite rundt hull som er forårsaket av en trespisende borebille. Hullet var derimot så langt ut mot siden at det kunne skjæres bort.

Emnet ble kappet i tre stykker og jeg valgte ut det minste emnet til dette lille prosjektet. Selve emnet var ikke mer enn 44 cm langt. Det ble først grovtilpasset med øks. For å finne senterlinjen festet jeg en tegnestift i hver ende av emnet og strakk en tråd mellom dem. Deretter ble senterlinjen tegnet opp med blyant. Jeg fortsatte grovtilpasningen med øks, og tegnet deretter opp bueformen på frihånd.

Så var det bare å ta kniven fatt og spikke til begge buelemmene var tynne nok til å kunne bøyes bakover. Begge lemmene skal bøye seg med tilnærmet likt, så du må spikke forsiktig og passe på at du ikke fjerner for mye. Under følger litt mobilbilder som viser prosessen fra emne til  bue.

Emnet er kappet i tre.

Emnet er kappet i tre.

Emnet før øksingen begynte.

Emnet før øksingen begynte.

Emnet før øksingen begynner.

Emnet grovtilpasses med øks.

Emnet grovtilpasses med øks.

Buen begynner å ta form.

Buen begynner å ta form. Buen begynner å ta form.

Buen begynner å ta form.

Buen begynner å ta form.

Under spikkingen viste det seg at borebillehullet bare var inngangen, og etter hvert åpenbarte det seg en del ganger ut mot tuppen på det ene lemmet. Det viste seg likevel å gå greit.

Under spikkingen viste det seg at borebillehullet bare var inngangen, og etter hvert åpenbarte det seg en del ganger ut mot tuppen på det ene lemmet. Det viste seg likevel å gå greit.

Buestreng av tvunnet, vokset lintråd.

Buestreng ble tvinnet av vokset lintråd. Det vil si, her måtte me juksa litt, for den hadde jeg liggende fra en voksenbue.

Bue og pil klar for testskyting.

Piler ble laget av en tynn blomsterpinne, og tre styrefjærer gir den stabilitet og rotasjon i flukten. Spissen er butt, og den må nok polstres med filt eller lignende for å unngå skader.

 

Toåringen tok imot buen med stor entusiasme, skjøt et par piler god hjulpet av sin far. Etter et par minutter ble han lei og gikk tilbake til bilene sine.

Toåringen tok imot buen med stor entusiasme, skjøt et par piler god hjulpet av sin far. Etter et par minutter ble han lei og gikk tilbake til bilene sine.

Vakre våpen – svart krutt blir ebok

svartkruttbok_storSiden min første bok Vakre våpen – svart krutt: svartkruttvåpen i krig, jakt og konkurranse fra 2005 for lengst er utsolgt fra forlaget – og det enda viser seg å være interesse for den – har jeg fått tillatelse av forlaget til å lage ebok av den og legge den ut på nett.

Det skjer derimot ikke med det første. Først vil jeg gå gjennom stoffet på nytt, og oppdatere tekst, bilder og illustrasjoner. Forhåpentligvis blir det en del nytt stoff også. Med travel timeplan er det ikke sannsynlig at den blir tilgjengelig før tidligst høsten 2015.

Det er flere muligheter når det gjelder format, blant annet ePub, pdf eller bare som en vanlig nettside på f.eks. blackpowderbook.com. Papir er dessverre ikke et alternativ, siden kostnadene blir for høye.

Hvilken form og format foretrekker du på en elektronisk publikasjon?

Fra sofaen til Stoltzen opp på 45 dager

Klar til start etter 45 dagers trening.

Klar til start etter 45 dagers trening. Smilet forsvinner kjapt.

I et ubetenksomt øyeblikk tidlig i vår meldte jeg meg på Stoltzekleiven opp – det bergenske motbakkeløpet som går for å være verdens bratteste. De 910 lengdemetrene fra Fjellveien til Sandvikspilen høres i utgangspunktet overkommelige ut, men med en stigning på 313,5 meter (34,5 %) er traseen beinhard. Og enda hardere blir det når en som meg har tilbrakt de siste fire årene i sofaen – for å sette det litt på spissen.

Siden jeg kom i mål i Stoltzen opp i 2010 på 12 minutter og 43 sekunder har det blitt lite fysisk fostring. Planen var å starte oppkjøringen i mai, men NM og nordisk i svartkruttskyting stjal det meste av fritiden på vårparten og sommeren. Først etter sommerferien i slutten av august begynte jeg å lete fram treningstøyet. Det første jeg la merke til var at tøyet var mistenkelig trangt sammenlignet med hva det var i 2010. En tur på badevekta avslørte hvorfor. Notater fra 2010 avslørte at jeg på den tiden veide rundt 77–78 kg. Kunne det være en skrivefeil? Nå vippet vekten nemlig mellom 84 og 85 kg. Slik jeg så det hadde jeg to valg: å legge på meg fem kilo og stille i 90-kilosklassen eller ta av minst fem kilo for å lette byrden.

Valget falt på det siste alternativet. Første tiltak var å prompte innføre et strengt kostholdsregime der fett og søtsaker ble redusert til et minimum (men litt må en unne seg i helgene). Så var det fysisk fostring. I 2012 fjernet jeg det meste av menisk i venstre kne, og det utelukker fotballtrening og løping i nedoverbakke. Jogging på flatmark er så kjedelig og tidkrevende at det ikke en gang ble vurdert. Det er heller ikke optimalt for skranglete knær. Den mest tidsøkonomiske treningsformen for meg er rett og slett å trene der det er bratt. I stedet for å jogge på flaten i to timer tar jeg heller en halvtimes hardtrening i bratt terreng. Da stiger pulsen raskt, og som en positiv bieffekt øker forbrenningen og kondisjonen blir merkbart bedre etter kort tid. Sammenlignet med jogging er det desto mer smertefullt, men det er bedre med en halvtimes smerte enn to timers kjedsomhet.

På grunn av nærheten til hjemmet ga jeg meg i kast med Ulriken før jeg prøvde meg i Stoltzen. For motivasjonens del tok jeg tiden fra start ved Brann stadion og inkluderte to mellomtider for å se hvordan tidene utviklet seg.

På vei opp det bratteste partiet som kalles «Melkesyren». Her er begynner virkelig lår, legger og hode å stivne.

På vei opp det bratteste partiet som kalles «Melkesyren». Her er begynner virkelig lår, legger og hode å stivne.

Treningen begynte nokså nøyaktig 45 dager før løpet og etter en måned og ti treningsturer var tiden redusert med 5 minutter og 33 sekunder. Kiloene rant også av. I Stoltzen gikk det tråere. Jeg hadde første tur litt under en måned før løpet, og klokket inn på 17 minutter og 2 sekunder. Og det gjorde vondt! Selv om en gjeng sherpaer fra Nepal hadde forbedret traseen siden sist, er jeg nokså sikker på at de i samme slengen laget fjellet brattere. Et par uker og to doble turer senere (altså en opp, gå ned og opp igjen) var tiden redusert til rundt 15 minutter.

To uker før løpet ble jeg syk og fikk ikke trent på over en uke. Jeg fikk skvist inn en intervalløkt i Christie-parken og en siste tur opp Stoltzen mandagen fem dager før løpet. Tiden var nå nede i 14:24. Etter generalprøven vendte jeg tilbake til sofaen for å samle overskudd til løpsdagen. Jeg satte meg som mål å komme inn på 13-tallet.

Til sammen ble det bare ca. 9,5 timer effektiv trening før løpet (ikke inkluert spaserturer ned fra Ulriken o.l.) fordelt på 18 økter: ti opp Ulriken, seks i Stoltzen og to intervalløkter. På løpsdagen viste vekten nøyaktig 79 kilo. Med andre ord fremdeles litt tung i forhold til 2010-versjonen.

Den 27. september kl. 17:40:10 ble jeg sendt oppover. I 2010 passerte jeg første mellomtid på 1:48, mens jeg hadde ligget på rundt 2 minutter på trening. Jeg følte meg slapp og sløv i kroppen på løpsdagen, og til første mellomtid viste klokka allerede 2:17. Selv hadde jeg glemt å starte stoppeklokka mi ved start, så jeg var lykkelig uvitende om den svake starten – og det var kanskje like greit. Etter hvert kom jeg bedre inn i rytmen og økte frekvensen litt. Halvveis ble passsert på tiden 6:28, og i det bratteste partiet begynte hjernen å snakke enda bedre med kroppen. Etter en liten sluttspurt klarte jeg å nå målet med seks sekunders margin og klokket inn på 13:53. Seks sekunder jeg kan bruke på akkurat det jeg vil og som bare er mine! Ingen stor tid, men det holdt nesten til øvre tredjedel av resultatlisten i min klasse og med det svake treningsgrunnlaget er jeg godt fornøyd. Nå gjelder det bare å holde formen ved like gjennom vinteren – noe som erfaringsmessig ikke alltid er like lett.

Dette innlegget ble for øvrig skrevet fra sofaen.

Se video fra målgang og halvveis på bt.no eller flere bilder og statistikk på Stoltzestatistikken.

Nordisk 2014 oppsummert

Flott baneanlegg i København.

Flott baneanlegg i København.

Det begynner å bli lenge siden Nordisk, men travle tider etter sommeren har forhindret meg fra å komme med en oppsummering av egen innsats. Her følger en forsinket rapport.

19. juli kl. 11:00: Mariette
Nordisk 2014 begynte søndag morgen med perkusjonsrevolver på 25 meter, og aldri tidligere har jeg brukt lengre tid på en Mariette-serie. Det trettende skuddet gikk ikke av før fløyta gikk. Jeg tok meg god tid for hvert skudd, og min første feilladning i karrieren da jeg ladet et kammer uten gryn gjorde sitt til at halvtimen fløy. Den gamle Uberti Remington New Army-revolveren gjorde sakene sine ganske bra. Alle de 13 skuddene landet i svarten, og med 2 tiere, 5 niere og 3 åttere som tellende endte det opp med 89 poeng. Det holdt til 11. plass individuelt og lagsølv (Peterlongo), sammen med Dagfinn Torp (93 p. og Rune Stensrud (82 p.).

19. juli kl. 14:00: Whitworth replika
Jeg har ikke vært god venn med Whitworth-rifla på 100 meter denne sesongen, og etter Nordisk hadde jeg mest lyst til å bruke den som armeringsjern. Den sprer rett og slett for mye, og mange av skuddene forsvinner ut i hviten uten noen god grunn. Normalt holder denne rifla nieren på 100 meter, men denne gangen endte det opp med 4 niere, 4 åttere og 2 seksere. Totalt 80 poeng og sisteplass. God jul!

19. juli kl. 15:00: Remington Match
Etter Whitworth-serien begynte jeg å lure på om det var meg det var noe galt med. Remington Match var for så vidt en fin anledning til å finne det ut. I denne konkurransen begynte det bedre. Siden Johan Karlsson allerede hadde skutt 100 var det om å gjøre å kjempe om sølvet eller bronsen. Det begynte bra med 2 tiere før den første nieren kom. Dessverre var serien litt uryddig, og med 5 tiere, 3 niere og 2 sure tellende åttere endte det på 93 poeng og fjerdeplass. Svenskene tok de tre første plassene. I motsetning til de foran meg skjøt jeg uten skytejakke og -hansker, og det tapte jeg nok en medalje på. Kanskje på tide å investere i en juksejakke?

20. juli kl. 09:00: Donald Malson original
På søndagen åpnet jeg med Donald Malson original – altså original perkusjonsrevolver på 50 meter. Siden jeg var eneste påmeldte i originalklassen ble jeg henvist til replikaklassen. Denne konkurransen skulle vise seg å bli tøff. Det var så sterk sol på skivene at jeg valgte å skyte med solbriller, uten at det hjalp nevneverdig. Med serien 9-9-7-6-6-5-4-3-3-3 ble det 55 poeng. Jeg berget meg fra sisteplassen med et nødskrik siden en finne hadde ett poeng mindre enn meg. Min dårligste poengsum noen sinne i et mesterskap var et faktum.

20. juli kl. 11:00: Colt
Etter en kjapp puss var det tid for samme revolver i Colt. Det hjelper å halvere avstanden! I motsetning til under NM skjøt jeg både Colt og Donald Malson med papirpatroner. Dette gjør ladingen til en drøm, og presisjonen er ikke verst heller. Det gikk uansett bedre enn i NM; fire poeng opp og 81 poeng – noe som også betyr ny personlig rekord i mesterskapssammenheng (på to forsøk). Jeg skjøt med min originale Remington New Army, og siden jeg kun har brukt den denne sesongen har jeg ikke fått skutt meg helt inn. Jeg sikter halvveis rullende, og det gjør at jeg har litt problemer med vertikal spredning. Horisontalspredningen er derimot fin. 81 poeng fordelt på 1 tier, 2 niere, 5 åttere, 1 syver og 1 sekser plasserte meg ganske langt ned på lista på en 17 plass.

nordisk_2014

Undertegnede i samtale med Sondre Nordhagen.

20. juli kl. 13:00: Smith & Wesson replika
I denne klassen stilte jeg med et visst handicap siden jeg måtte bruke kuler av rent bly i stedet for den sedvanlige legeringen med 50/50 rent bly/hjulvekter. Jeg hadde rett og slett ikke hatt tid til å støpe kulene jeg trengte før mesterskapet. Selv om jeg bruker samme revolver som i Mariette, men med en konverteringstønne fra R&D i .45 Colt, så ble det mye stang ut. Selv med alle skuddene i svarten ble det utrolig mange syvere. 2 niere, 2 åttere og 6 syvere resulterte i 78 poeng og 13. plass. Det burde vært minst 10 poeng mer!

20. juli kl. 14:00: Vetterli replika
Jeg avsluttet Nordisk på 50-meteren med min nye Nemesis – Parker-Hale Whitworth-rifla. Denne gangen samlet den ikke så verst, men den satt litt høyt. Jeg var litt treg med å skru, så sluttsummen kunne vært bedre om jeg hadde begynt å skru tidligere. I  hodet var nok ferien allerede begynt.  Med bare 1 tiere, 4 niere og 5 høye åttere endte det på 86 poeng og 9. plass.