Månedlige arkiver: desember 2010

Toner fra sjelens horn

[Denne artikkelen sto første gang på trykk i Atrium nr. 1 2003.]

Av Øyvind Flatnes

I gamle dager het det seg at å plystre var det samme som å spille på djevelens harpe. Plystring ble satt i bås med felespill, kortspill og inntak av alkohol. Atle Antonsen kombinerer både plystring og alkohol når han reiser landet rundt og holder plystrekonserter.

Fredag den 7. februar besøkte Antonsen Teglverket på Kvarteret. Aktive Studenters Forening stod som arrangør av det noe spesielle arrangementet.

– Faktisk visste jeg ikke at det var regnet som synd å plystre i gamle dager. Men nå har det seg sånn at ting som i utgangspunktet er forbudt har en tendens til å bli fryktelig populært når det blir tillatt, sier Antonsen, best kjent som komiker, musiker og partileder for Det Politiske Parti. Med seg på konsertene har han statsministerkandidat og partikollega Johan Golden.

– Jeg fungerer som konferansier og veileder under konserten. Siden plystring er såpass nytt, trenger publikum en innføring før showet starter.

Det er ikke alt som høver seg på en plystrekonsert, forteller Golden. Antonsen velger å la plystringen tale for seg, og sier derfor ikke et eneste ord under konsertene. Golden på sin side veileder publikum med fast hånd, først gjennom plystringens historie og under konserten holder han folket varmt mellom sangene.

Lite øving

Antonsen krever å bli trodd når han sier at han ikke øver i forkant av konsertene.

– Det er noe en bør ta med en vesentlig klype salt. Den mannen plystrer hele tiden! protesterer Golden.

Øving eller ikke, Antonsen vedgår at han har en leppemuskulatur som få andre kan vise til. Den viktigste grunnen til at han i dag fremstår som en av Norges beste plystrere, mener han kan ha sammenheng med at han er håndverkersønn. Håndverkere er jo kjent for å plystre til arbeidet, og har gjerne en velutviklet plystreevne som overføres fra far til sønn, ifølge Antonsen.

Den noe korpulente plystreren innrømmer at det er den kunstneriske biten som er det viktigste for ham, men at den økonomiske siden heller ikke er uviktig.

– Plystringen har gitt meg og familien et ekstra bein å stå på. Vi tjener betydelig med penger på dette. Faktisk tror jeg det hadde vært mulig å leve av å plystre, forteller han. En ting er både Antonsen og Golden skjønt enige om: det er ikke optimalt at plystrekonsertene blir holdt for et bråkete studentpublikum.

– Derfor er vi nå i samtaler med et filharmoniorkester, og vi kommer sannsynligvis til å opptre under Festspillene neste gang vi kommer til Bergen. Vi har også et prosjekt på gang med en kjent rap-gruppe som vi må innrømme at vi ikke husker navnet på. Vi må først ut å lære folk hva plystring er, deretter kan vi formidle plystringen slik det passer seg best.

Tysk føydalrock

Duoens andre musikkprosjekt, bandet DDR er foreløpig lagt på is, men ventes å gjenoppstå om kort tid. Plata «DDR – Über Alles» kom ut i 1998. Sangene var et utvalg av DDEs klassikere oversatt til tysk. Oppfølgeren «Norwegische Superknüller» ble sluppet i 2001. På denne tiden var DDE nede i en musikalsk bølgedal, og siden DDR er svorne medgangssupportere, kunne de ikke lenger dra nytte av trønderne. «Norwegische Superknüller» inneholdt et knippe gamle norske slagere oversatt til høytysk.

– Sannsynligvis blir det neste fra DDR en samleplate av de to foregående utgivelsene. Minus en sang. Gry Jannicke Jarlum stoppet alt salg av «Norwegische Superknüller» fordi hun ikke likte vår versjon av «Svake mennesker» – «Schwache Menschen». Det er ganske rart at en kvinne som har barn med marsboere skulle klare å stoppe oss, sukker Antonsen og Golden, som går under navnene Attila og Junghanz når de opptrer som DDR.

– Kommer «Norwegische Superknüller» noen gang i salg igjen?

– Nei, den platen kommer nok aldri ut igjen. Men det drives en utstrakt piratvirksomhet på nettet.

– Og det har dere ingenting imot?

– Nei, tatt i betraktning av at det er vi som står bak det meste av virksomheten så har vi vel ikke det. Plata var så godt som utsolgt også. Så når vi ble tvunget til å betale noen tusenlapper til Jannicke for å gi den ut igjen, så syntes vi ikke at vi hadde råd, forklarer Antonsen.

Golden forteller at det er stor forskjell på publikum som går på DDRs konserter og på plystrekonsertene.

– DDR har en stor tysk fanskare, det er vel den vesentligste forskjellen, forklarer han. Publikum på Teglverket var stort sett studenter.

Fride Høistad, til vanlig botanikkstudent ved UiB, hadde aldri vært på plystrekonsert før.

–Jeg har ingen spesielle forventninger, men faren min er veldig flink til å plystre. Han er mitt store plystreforbilde. Ellers synes jeg at det er utrolig at noen kan plystre i en hel time, sier hun imponert. Ifølge Antonsen er det to ting han kan ty til dersom han blir sliten og tørr i munnen: øl eller bananer – gjerne begge deler på en gang.

«Hør, hør!»

Golden åpnet konserten på Teglverket med en kort innføring i plystringens historie og hvordan publikum skal oppføre seg under en plystrekonsert.

Klapping og jubel skal helst unngås, men dersom en blir så begeistret at en ikke klarer å holde seg, er det lov å utbryte: «Hør, hør!» eller «Jaggu kan denne mannen plystre!»

Så entrer Antonsen scenen, vel vitende om at han har publikum i sin hule hånd. Selvsikkerhet er noe som kjennetegner plystrere. Publikum har allerede glemt Goldens formaninger om høvisk framferd, og tar imot sin helt med stormende applaus. Håndverkersønnen fra Lillehammer skyller først munnen med en slurk øl, før Golden smører et strøk Lypsyl på de stramme leppene hans. Og så braker det løs.

En skulle kanskje tro at det var et humorshow som ventet når en komiker av Antonsens kaliber setter i gang. Men jaggu kan denne mannen plystre! Åpningsnummeret er «Let Me Entertain You» av Robbie Williams. Antonsen står mutters alene på scenen mens sjelens horn – som Golden ynder å kalle plystringen – taler for seg. Det varer ikke lenge før de første «Hør, hør!» høres i salen. Spredte hurrarop går snart over i vill jubel. Antonsen vet hvordan han skal sjarmere sitt publikum, og patriotismen hos mang en bergenser vokste seg enda større da Antonsen framførte en medley av bergenske perler.

Etter en halv time gjør Thomas Sørlie på keyboard entré. Om mulig løfter dette konserten enda et hakk. Golden er påpasselig framme og tørker av Antonsens våte lepper, før Sørlie og Antonsen setter i gang med kveldens høydepunkt: en knallversjon av Deep Purples «Child in Time». Det er tydelig at Antonsen liker å plystre hardrock. Under Europes «The Final Countdown» oppfordrer sågar Golden til allplystring blant publikum, noe som sies å være sjeldent under plystrekonserter.

Mangfoldet i repertoaret er stort, og varierer fra tysk pornofilmmusikk til Twisted Sister. Fra publikum fikk Shaun Curtis komme opp på scenen for å plystre en selvvalgt låt. Curtis plystret Samantha Fox’ «Touch Me (I Wanna Feel Your Body)», og minnene fra 80-tallet strømmet på. Om Curtis ikke kunne måle seg med Atle Antonsen, var det likevel en flott prestasjon – selv om fremførelsen, som Golden påpekte, var jævlig lang. Etter vel en time ble konserten avsluttet med et ekstranummer.

Selv om Det Politiske Parti ikke stiller med lister ved årets kommunevalg (DPP deltar ikke ved småvalg), kunne ikke Antonsen unngå å komme med et politisk budskap; John Lennons «Imagine» ble plystret med et ønske om fred i verden.

Det kan legges til at DDRs musikk nå er tilgjengelig på Spotify. Fantastisk!