Månedlige arkiver: september 2014

Fra sofaen til Stoltzen opp på 45 dager

Klar til start etter 45 dagers trening.

Klar til start etter 45 dagers trening. Smilet forsvinner kjapt.

I et ubetenksomt øyeblikk tidlig i vår meldte jeg meg på Stoltzekleiven opp – det bergenske motbakkeløpet som går for å være verdens bratteste. De 910 lengdemetrene fra Fjellveien til Sandvikspilen høres i utgangspunktet overkommelige ut, men med en stigning på 313,5 meter (34,5 %) er traseen beinhard. Og enda hardere blir det når en som meg har tilbrakt de siste fire årene i sofaen – for å sette det litt på spissen.

Siden jeg kom i mål i Stoltzen opp i 2010 på 12 minutter og 43 sekunder har det blitt lite fysisk fostring. Planen var å starte oppkjøringen i mai, men NM og nordisk i svartkruttskyting stjal det meste av fritiden på vårparten og sommeren. Først etter sommerferien i slutten av august begynte jeg å lete fram treningstøyet. Det første jeg la merke til var at tøyet var mistenkelig trangt sammenlignet med hva det var i 2010. En tur på badevekta avslørte hvorfor. Notater fra 2010 avslørte at jeg på den tiden veide rundt 77–78 kg. Kunne det være en skrivefeil? Nå vippet vekten nemlig mellom 84 og 85 kg. Slik jeg så det hadde jeg to valg: å legge på meg fem kilo og stille i 90-kilosklassen eller ta av minst fem kilo for å lette byrden.

Valget falt på det siste alternativet. Første tiltak var å prompte innføre et strengt kostholdsregime der fett og søtsaker ble redusert til et minimum (men litt må en unne seg i helgene). Så var det fysisk fostring. I 2012 fjernet jeg det meste av menisk i venstre kne, og det utelukker fotballtrening og løping i nedoverbakke. Jogging på flatmark er så kjedelig og tidkrevende at det ikke en gang ble vurdert. Det er heller ikke optimalt for skranglete knær. Den mest tidsøkonomiske treningsformen for meg er rett og slett å trene der det er bratt. I stedet for å jogge på flaten i to timer tar jeg heller en halvtimes hardtrening i bratt terreng. Da stiger pulsen raskt, og som en positiv bieffekt øker forbrenningen og kondisjonen blir merkbart bedre etter kort tid. Sammenlignet med jogging er det desto mer smertefullt, men det er bedre med en halvtimes smerte enn to timers kjedsomhet.

På grunn av nærheten til hjemmet ga jeg meg i kast med Ulriken før jeg prøvde meg i Stoltzen. For motivasjonens del tok jeg tiden fra start ved Brann stadion og inkluderte to mellomtider for å se hvordan tidene utviklet seg.

På vei opp det bratteste partiet som kalles «Melkesyren». Her er begynner virkelig lår, legger og hode å stivne.

På vei opp det bratteste partiet som kalles «Melkesyren». Her er begynner virkelig lår, legger og hode å stivne.

Treningen begynte nokså nøyaktig 45 dager før løpet og etter en måned og ti treningsturer var tiden redusert med 5 minutter og 33 sekunder. Kiloene rant også av. I Stoltzen gikk det tråere. Jeg hadde første tur litt under en måned før løpet, og klokket inn på 17 minutter og 2 sekunder. Og det gjorde vondt! Selv om en gjeng sherpaer fra Nepal hadde forbedret traseen siden sist, er jeg nokså sikker på at de i samme slengen laget fjellet brattere. Et par uker og to doble turer senere (altså en opp, gå ned og opp igjen) var tiden redusert til rundt 15 minutter.

To uker før løpet ble jeg syk og fikk ikke trent på over en uke. Jeg fikk skvist inn en intervalløkt i Christie-parken og en siste tur opp Stoltzen mandagen fem dager før løpet. Tiden var nå nede i 14:24. Etter generalprøven vendte jeg tilbake til sofaen for å samle overskudd til løpsdagen. Jeg satte meg som mål å komme inn på 13-tallet.

Til sammen ble det bare ca. 9,5 timer effektiv trening før løpet (ikke inkluert spaserturer ned fra Ulriken o.l.) fordelt på 18 økter: ti opp Ulriken, seks i Stoltzen og to intervalløkter. På løpsdagen viste vekten nøyaktig 79 kilo. Med andre ord fremdeles litt tung i forhold til 2010-versjonen.

Den 27. september kl. 17:40:10 ble jeg sendt oppover. I 2010 passerte jeg første mellomtid på 1:48, mens jeg hadde ligget på rundt 2 minutter på trening. Jeg følte meg slapp og sløv i kroppen på løpsdagen, og til første mellomtid viste klokka allerede 2:17. Selv hadde jeg glemt å starte stoppeklokka mi ved start, så jeg var lykkelig uvitende om den svake starten – og det var kanskje like greit. Etter hvert kom jeg bedre inn i rytmen og økte frekvensen litt. Halvveis ble passsert på tiden 6:28, og i det bratteste partiet begynte hjernen å snakke enda bedre med kroppen. Etter en liten sluttspurt klarte jeg å nå målet med seks sekunders margin og klokket inn på 13:53. Seks sekunder jeg kan bruke på akkurat det jeg vil og som bare er mine! Ingen stor tid, men det holdt nesten til øvre tredjedel av resultatlisten i min klasse og med det svake treningsgrunnlaget er jeg godt fornøyd. Nå gjelder det bare å holde formen ved like gjennom vinteren – noe som erfaringsmessig ikke alltid er like lett.

Dette innlegget ble for øvrig skrevet fra sofaen.

Se video fra målgang og halvveis på bt.no eller flere bilder og statistikk på Stoltzestatistikken.

Nordisk 2014 oppsummert

Flott baneanlegg i København.

Flott baneanlegg i København.

Det begynner å bli lenge siden Nordisk, men travle tider etter sommeren har forhindret meg fra å komme med en oppsummering av egen innsats. Her følger en forsinket rapport.

19. juli kl. 11:00: Mariette
Nordisk 2014 begynte søndag morgen med perkusjonsrevolver på 25 meter, og aldri tidligere har jeg brukt lengre tid på en Mariette-serie. Det trettende skuddet gikk ikke av før fløyta gikk. Jeg tok meg god tid for hvert skudd, og min første feilladning i karrieren da jeg ladet et kammer uten gryn gjorde sitt til at halvtimen fløy. Den gamle Uberti Remington New Army-revolveren gjorde sakene sine ganske bra. Alle de 13 skuddene landet i svarten, og med 2 tiere, 5 niere og 3 åttere som tellende endte det opp med 89 poeng. Det holdt til 11. plass individuelt og lagsølv (Peterlongo), sammen med Dagfinn Torp (93 p. og Rune Stensrud (82 p.).

19. juli kl. 14:00: Whitworth replika
Jeg har ikke vært god venn med Whitworth-rifla på 100 meter denne sesongen, og etter Nordisk hadde jeg mest lyst til å bruke den som armeringsjern. Den sprer rett og slett for mye, og mange av skuddene forsvinner ut i hviten uten noen god grunn. Normalt holder denne rifla nieren på 100 meter, men denne gangen endte det opp med 4 niere, 4 åttere og 2 seksere. Totalt 80 poeng og sisteplass. God jul!

19. juli kl. 15:00: Remington Match
Etter Whitworth-serien begynte jeg å lure på om det var meg det var noe galt med. Remington Match var for så vidt en fin anledning til å finne det ut. I denne konkurransen begynte det bedre. Siden Johan Karlsson allerede hadde skutt 100 var det om å gjøre å kjempe om sølvet eller bronsen. Det begynte bra med 2 tiere før den første nieren kom. Dessverre var serien litt uryddig, og med 5 tiere, 3 niere og 2 sure tellende åttere endte det på 93 poeng og fjerdeplass. Svenskene tok de tre første plassene. I motsetning til de foran meg skjøt jeg uten skytejakke og -hansker, og det tapte jeg nok en medalje på. Kanskje på tide å investere i en juksejakke?

20. juli kl. 09:00: Donald Malson original
På søndagen åpnet jeg med Donald Malson original – altså original perkusjonsrevolver på 50 meter. Siden jeg var eneste påmeldte i originalklassen ble jeg henvist til replikaklassen. Denne konkurransen skulle vise seg å bli tøff. Det var så sterk sol på skivene at jeg valgte å skyte med solbriller, uten at det hjalp nevneverdig. Med serien 9-9-7-6-6-5-4-3-3-3 ble det 55 poeng. Jeg berget meg fra sisteplassen med et nødskrik siden en finne hadde ett poeng mindre enn meg. Min dårligste poengsum noen sinne i et mesterskap var et faktum.

20. juli kl. 11:00: Colt
Etter en kjapp puss var det tid for samme revolver i Colt. Det hjelper å halvere avstanden! I motsetning til under NM skjøt jeg både Colt og Donald Malson med papirpatroner. Dette gjør ladingen til en drøm, og presisjonen er ikke verst heller. Det gikk uansett bedre enn i NM; fire poeng opp og 81 poeng – noe som også betyr ny personlig rekord i mesterskapssammenheng (på to forsøk). Jeg skjøt med min originale Remington New Army, og siden jeg kun har brukt den denne sesongen har jeg ikke fått skutt meg helt inn. Jeg sikter halvveis rullende, og det gjør at jeg har litt problemer med vertikal spredning. Horisontalspredningen er derimot fin. 81 poeng fordelt på 1 tier, 2 niere, 5 åttere, 1 syver og 1 sekser plasserte meg ganske langt ned på lista på en 17 plass.

nordisk_2014

Undertegnede i samtale med Sondre Nordhagen.

20. juli kl. 13:00: Smith & Wesson replika
I denne klassen stilte jeg med et visst handicap siden jeg måtte bruke kuler av rent bly i stedet for den sedvanlige legeringen med 50/50 rent bly/hjulvekter. Jeg hadde rett og slett ikke hatt tid til å støpe kulene jeg trengte før mesterskapet. Selv om jeg bruker samme revolver som i Mariette, men med en konverteringstønne fra R&D i .45 Colt, så ble det mye stang ut. Selv med alle skuddene i svarten ble det utrolig mange syvere. 2 niere, 2 åttere og 6 syvere resulterte i 78 poeng og 13. plass. Det burde vært minst 10 poeng mer!

20. juli kl. 14:00: Vetterli replika
Jeg avsluttet Nordisk på 50-meteren med min nye Nemesis – Parker-Hale Whitworth-rifla. Denne gangen samlet den ikke så verst, men den satt litt høyt. Jeg var litt treg med å skru, så sluttsummen kunne vært bedre om jeg hadde begynt å skru tidligere. I  hodet var nok ferien allerede begynt.  Med bare 1 tiere, 4 niere og 5 høye åttere endte det på 86 poeng og 9. plass.