Kategoriarkiv: Historie

Ny bok om kammerladningsgeværet

Visste du at norske skarpskyttere bevæpnet med kammerladningsgeværer kjempet og falt i voldsomme krigshandlinger på midten av 1800-tallet? Eller at norske emigranter på samme tid brukte 18 lødige kammerladningsgeværer på bisonjakt på præriene i Nord-Amerika?

Dette og mye mer får du leste mer om i mitt nye bokprosjekt om kammerladningsgeværet. Jeg har i den siste tiden samlet mye stoff om de norske kammerladningsgeværene, og nylig fikk jeg også et stipend fra Norges faglitterære forfatter- og oversetterforening som gjør at jeg kan gå noe ned i stilling i min vanlige jobb for å jobbe med boken.

Jeg tar sikte på å beskrive utviklingen av kammerladningsgeværene, og bruken av geværene militært og sivilt. I tillegg vil jeg plassere kammerladningsgeværet i en bredere samfunnsmessig kontekst ved å fortelle historien om et utvalg av menneskene som kom i befatning med geværene. Jeg vil ta deg med helt inn på den åtte kvadratmeter store cellen til botsfengselsfangen som satt isolert 24 timer i døgnet og presset spissprosjektiler. Du skal få kjenne på angsten til den norske 18-åringen som livredd knuget seg til kammerladningsgeværet sitt i en skyttergrav under krigshistoriens til da kraftigste artilleribombardement, og fortvilelsen til børsemaker Niels Gregersen da han innså at kaptein Frederik Scheel var i ferd med å ta æren for hans arbeid.

Noe av informasjonen som jeg syntes var for viktig til å vente med presentert i denne artikkelen om Marinens patronkonverterte kammerladningsgeværer.

Jeg kommer tilbake med oppdateringer om prosjektet senere. Det er på sin plass å avslutte med et sitat av kaptein Frederik W. Scheel som tordnet mot en kritiker av kammerladningssystemet i 1841:

«Å bruke et munnladningsgevær etter å ha prøvd kammerladningssystemet forekommer meg virkelig som en barbarisme!»

Vil du bli kontaktet på e-post når boken er publisert? Skriv inn e-postadressen din i feltet under!

E-post:

 

(E-postadressen vil selvsagt ikke bli brukt til andre formål enn å informere om denne boken og vil ikke bli videresendt eller solgt til andre.)

Vi lager pilspiss av skifer

Redskaper og pilspisser av skifer var vanlig i yngre steinalder, fra ca. 3700 år før vår tidsregning. Skifer som materiale gikk av moten etter ca. 2000 år. Det er funnet mange skiferspisser både til spyd og piler i Norge, og mange er svært vakkert slipt.

Siden det ligger en del skifer og slenger utenfor huset, tenkte jeg at det var på tide å prøve å lage en selv. Jeg tok utgangspunkt i spiss nr. 86 som er avbildet i Oluf Ryghs Norske oldsager (se bilde under).

Ved hjelp av EDB tegnet jeg en mal, og i utgangspunktet var planen å lage spissen på steinaldervis – det vil si uten bruk av Dremel, filer eller annet moderne verktøy. Det finnes et par instruksjonsvideoer på YouTube som jeg kikket litt på før jeg begynte, blant annet Slate arrow point og How to make an Ancient Norwegian Arrow with a Slate Tip Arrowhead for primitive archery hunting.

Emnet er ca. 4 mm tykt.

Jeg bestemte meg for å følge prinsippet i den første videoen, og kakket skiferplaten mellom to steiner. Dessverre klarte jeg å slå litt for mye av spissen, så jeg måtte skalere ned malen noe.

Etter kakkingen begynte jeg å skure skiferplata mot andre harde steiner. Skuresteinen ble skylt med vann med jevne mellomrom – det holder støvet under kontroll. Jeg prøvde litt forskjellige typer stein, men fant ikke noe som var veldig effektivt.

Etter litt mer gnikking og gnuring begynte spissen å ta form. Tangen ble skåret ut av et skarpt stykke skifer, og det gikk overraskende greit. Først nå fant jeg en stein som så ut til å gode slipeegenskaper. Jeg har ikke snøring på geologi, så akkurat hva jeg bruker vet jeg ikke.

Litt progresjonsbilder:

Selv om den ferdige spissen ikke ser like skarp og fin ut i kantene som den jeg tok utgangspunkt i, så er den sylskarp og ville nok fungert fint på en jaktpil. Det hadde nok vært en fordel om emnet var en liten tanke tykkere. For en utrenet er det nokså tidkrevende å lage en slik spiss, men jeg regner med – og håper for steinaldermenneskenes skyld – at de hadde et annet forhold til tid den gangen. Jeg prøvde som sagt flere forskjellige slipesteiner, og en får anta at det fantes en del kunnskap den gangen om hva som fungerte og ikke. For min del «jukset» jeg litt på slutten med en gammel brynestein, og den var effektiv. I steinalderen hadde de nok også klart for seg hvilken type skifer som egnet seg best – jeg fant som sagt bare en skiferbit i hagen.

Nå gjenstår det bare å få laget en pil til spissen. Det skal bare en bomskudd som treffer stein til før spissen blir ødelagt, så spissen blir nok ikke særlig hyppig brukt.

Bue for brannstasjon

Årets andre buebygg er ferdig. Denne gangen var det en byttehandel med en 13-åring; hans lekebrannstasjon med stigebil, utrykningskjøretøy, helikopter og hjelm til meg (eller rettere sagt min sønn) mot at jeg lagde bue til ham. En grei deal.

Bue og piler.

Bue og piler.

Buebygget startet med at jeg saget ned en ask i begynnelsen av juli som var ca. 5–6 cm i diameter. Stammen ble stående og tørke i et par uker før jeg barket og grovhogde den. Den tørket innendørs i et par uker til før jeg begynte å spikke buen. Jeg var overrasket over at det holdt med såpass kort tørketid, men det gjorde det altså. Med sommeren vi har hatt i år er det jo ufattelig at noe som helst har tørket.

Utgangspunktet og grovformet buestav.

Utgangspunktet og grovformet buestav.

Meningen var at dette skulle bli en steinalderbue fritt etter Holmegårdsbuen. Den ferdige buen ble to cm lenger enn originalen, og måler 156 cm fra tupp til tupp. Anbefalt maksimal trekklengde ble derfor rundt 25″. Dette vil jeg tro er nokså greit for en 13-åring – selv trekker jeg 26″ når jeg trekker til munnviken.

Verktøy

Siden jeg ikke har tilgang til høvelbenk eller skrustikke ble buen formet ved hjelp av tre redskaper: en liten  vedøks, en Allround 746 Mora-kniv og en sikling. Dersom jeg hadde hatt noe å sette emnet fast i ville jeg brukt drakniv og skavhøvel under grovformingen. En sikling er genial i all sin enkelhet. Det er firkantet plate i herdet stål med slipte kanter som brukes som til å skrape bort overflødig treverk. Slipt på riktig måte skaver den av fine spon. Verktøyet er perfekt til buebygging, der det i sluttfasen er viktig å ikke fjerne for mye treverk på en gang.

Grovhugging ved hjelp av øks.

Grovhugging ved hjelp av øks.

Tillerering

Det er viktig at begge buelemmene bøyer likt. Et viktig verktøy i så måte er en tillerstokk. Dette er en stokk som buen spennes opp i med jevne mellomrom for å sjekke om den bøyer riktig. Min er en meget enkel klamphoggervariant som ble til i løpet av 10 minutter.

Et tips for å sjekke tilleren er å bruke Microsoft Paint: Ta et bilde av buen på tillerstokken, lim det inn i Paint og bruk ellipseverktøyet, eller «Oval» som det heter i Paint, som et hjelpemiddel for å se om lemmene bøyer riktig.

Det er viktig at begge buens lemmer bøyer likt. Ikke helt i mål enda, ser vi.

Det er viktig at begge buens lemmer bøyer likt. Ikke helt i mål enda, ser vi.

Det ble knapt med tid på slutten, så tilleren ble ikke så fin som jeg kanskje hadde ønsket. Buen fungerer derimot fint og trekkvekten endte på 30 pund (13,6 kg) ved 25 tommers trekk. Til sammenligning regner man med at jaktbuene i steinalderen hadde trekkvekter på rundt 50–60 pund (23–27 kg), mens de kraftige krigsbuene fra middelalderen kunne være opp mot 180 pund (82 kg).

Finish

Den ferdige buen ble pusset lett med smergelpapir, først med korning 240 og deretter 400 (det var det jeg hadde liggende). Mellom hver puss tørket jeg over buen med et fuktig tørkepapir. Dette gjør at fibrene reiser seg og kan fjernes i neste runde. Siden jeg brukte siklingen hyppig på slutten så var det egentlig ikke behov for veldig mye pussing.

Som finish brukte jeg først litt matolje, deretter en blanding av bivoks og matolje og til slutt ble buen polert med ren bivoks.

Buen ble levert med fem enkle piler, samt en pyntepil i steinalderstil. Sistnevnte hadde pilspiss av flint (egentlig agat) som ble limt med bjørkebeket som ble beskrevet i forrige bloggpost og surret med dyresener.

Ferdig bue.

Ferdig bue. Motbøy i ene lemmet og medbøy i andre gjør at den ser litt amatørmessig ut, men den er jo laget av en amatør også.

Ryggsiden.

Ryggsiden.

Buksiden.

Buksiden.

Enhver idiot kan lage en god bue, men å lage en god pil krever sin mann.

Enhver idiot kan lage en god bue, men å lage en god pil krever sin mann.

Styrefjærene ble limt med bjørkebek og surret med hjortesener og tråd.

Styrefjærene ble limt med bjørkebek og surret med hjortesener og tråd.

Flintspissen ble limt med bjørkebek og surret med leggsene fra hjort.

Flintspissen ble limt med bjørkebek og surret med leggsene fra hjort.

Prosjekt bjørkebek

I sommer fikk jeg det for meg å lage en porsjon bjørkebek – mest bare for å ha prøvd det. Bjørkebek var steinalderens superlim, og ble brukt til å lime blant annet pilspisser og styrefjær helt fra eldre steinalder før det gikk av bruk rundt vikingtiden. Beket har en gummiaktig konsistens som blir tilnærmet flytende når holdes inntil en glødende kullbit eller åpen varme.

Første steg: bjørketjære

Første steg i bekproduksjonen er å lage bjørketjære. Bjørkeneveren inneholder en olje, og det er blant annet denne som gjør at never brenner så godt. Å lage bjørketjære er i teorien enkelt: neveren tørrkokes i en tett beholder som har et hull i bunn. Når beholderen blir varm drypper bjørketjæren ned i en egen beholder.

Jeg brukte en Danish Cookies-kakeboks med lokk som jeg fylte med knusktørr, gammel bjørkenever. En spiker ble brukt til å lage et hull i bunn av boksen. Det er viktig at lokket er tett for dersom det kommer inn luft vil neveren ta fyr.

Kakeboks med never

Kakeboks med never

Deretter gravde jeg ned en hermetikkboks som fungerte som oppsamler for tjæren og plasserte kakeboksen oppå med hullet sentrert over blikkboksen. For å sikre at boksen holdt seg på plass la jeg en stein oppå lokket og tettet godt igjen med sand rundt boksen.

Nedgravd blikkboks

Nedgravd blikkboks.

Så var det bare å lage et bål over boksen, tenne på og vente til det brant ut. Etter en stund var det bare å rake opp glørne og ta opp boksen med en tang. En rask titt oppi boksen avslørte en fin liten skvett med tjære. Denne tjæren kan blant annet brukes til å impregnere tre og lær, eller til medisinsk bruk. I barndommen så jeg bjørketjære bli brukt på en hest med et åpent sår. Tjæren ble smurt på såret og skulle forhindre fluer fra å legge egg.

Brenning pågår

Brenning pågår.

Bjørketjære

Bjørketjære.

Hullet i kakeboksen som tjæren renner gjennom.

Hullet i kakeboksen som tjæren renner gjennom.

Koke inn tjæren til bek

For å lage bek må tjæren kokes inn. Jeg satte blikkboksen over glørne, men det viste det seg å være altfor varmt, og en liten avstikker for å redde en grinende unge var nok til at tjæren tok fyr og bare etterlot noen forkullede rester. Da var det bare til å rykke tilbake til start.

Innkoking

Innkoking til bek.

Mislykket

Første forsøk var mislykket.

Jeg tok meg mye bedre tid med innkokingen neste gang og var sikkert i overkant forsiktig da jeg kokte inn tjæren til bek. Prosessen tok nærmere to timer. Jeg kunne sikkert har brukt mer varme, men det er litt vanskelig å kontrollere med åpen ild. Det tok fyr to–tre ganger mot slutten, men det ble raskt slukket ved å legge et tefat over blikkboksen. Mot slutten ble det ganske mye røyk og tjæren ble en boblende gugge, og det signaliserer at beket er ferdig. Da boksen ble tatt bort fra varmen stivnet beket raskt. Før det stivner helt kan det rulles til en ball eller klebes rundt en pinne som på bildet nedenfor.

Resultatet ble til slutt et par pene klumper bek. Det har en gummiaktig konsistens når det er nedkjølt og kleber ikke. En liten test på et kappet pilemne viser at steinalderens superlim fungerer fint i dag også, selv om det er litt mindre arbeidskrevende å kjøpe seg en tube epoxylim.

Ferdig bjørkebek.

Ferdig bjørkebek.

Testing av limet.

Testing av limet.

Påskespikk: barnebue

Vrakemnet før kapping.

Vrakemnet før kapping.

Poden er snart to og et halvt år, det vil med andre ord si at tiden er moden for hans første pil og bue. Jeg har liggende en god del bueemner av grønnask, og blant disse fant jeg et vrak som bare var brukbar til et par svært korte buer. Med andre ord perfekt til en liten barnebue.

Det er enkelt å lage en simpel bue av en frisk grein eller ungt tre, men etter en stund tørker de og knekker. Steinalderens og middelalderens buer ble som regel skåret ut fra gode og tørre stokker av alm, ask eller barlind. Jeg bestemte meg for å lage buen etter mønster fra en flatbuetype som ble brukt i Skandinavia for ca. 9000 år siden. Denne buetypen har fått navn etter Holmegaard i Danmark, der en rekke godt bevarte buer av denne typen har blitt funnet i myrene. Jeg har tidligere laget et par av denne buetypen i full størrelse, samt noen mindre barnebuer.

Holmegaardsbuene har flate lemmer med et opphøyet grep på midten, og relativt enkel å lage. Barksiden av emnet utgjør forsiden, eller ryggen, på buen. Veden fjernes fra buens mage, eller den siden som er nærmest skytteren. Barken fjernes fra emnet, men det er viktig å ikke lage riper eller hakk i laget som er under barken. Da vil buen med stor sannsynlighet på ett eller annet tidspunkt knekke.

Motthull

Motthull

Emnet jeg valgte hadde et lite motthull ut mot siden, altså et lite rundt hull som er forårsaket av en trespisende borebille. Hullet var derimot så langt ut mot siden at det kunne skjæres bort.

Emnet ble kappet i tre stykker og jeg valgte ut det minste emnet til dette lille prosjektet. Selve emnet var ikke mer enn 44 cm langt. Det ble først grovtilpasset med øks. For å finne senterlinjen festet jeg en tegnestift i hver ende av emnet og strakk en tråd mellom dem. Deretter ble senterlinjen tegnet opp med blyant. Jeg fortsatte grovtilpasningen med øks, og tegnet deretter opp bueformen på frihånd.

Så var det bare å ta kniven fatt og spikke til begge buelemmene var tynne nok til å kunne bøyes bakover. Begge lemmene skal bøye seg med tilnærmet likt, så du må spikke forsiktig og passe på at du ikke fjerner for mye. Under følger litt mobilbilder som viser prosessen fra emne til  bue.

Emnet er kappet i tre.

Emnet er kappet i tre.

Emnet før øksingen begynte.

Emnet før øksingen begynte.

Emnet før øksingen begynner.

Emnet grovtilpasses med øks.

Emnet grovtilpasses med øks.

Buen begynner å ta form.

Buen begynner å ta form. Buen begynner å ta form.

Buen begynner å ta form.

Buen begynner å ta form.

Under spikkingen viste det seg at borebillehullet bare var inngangen, og etter hvert åpenbarte det seg en del ganger ut mot tuppen på det ene lemmet. Det viste seg likevel å gå greit.

Under spikkingen viste det seg at borebillehullet bare var inngangen, og etter hvert åpenbarte det seg en del ganger ut mot tuppen på det ene lemmet. Det viste seg likevel å gå greit.

Buestreng av tvunnet, vokset lintråd.

Buestreng ble tvinnet av vokset lintråd. Det vil si, her måtte me juksa litt, for den hadde jeg liggende fra en voksenbue.

Bue og pil klar for testskyting.

Piler ble laget av en tynn blomsterpinne, og tre styrefjærer gir den stabilitet og rotasjon i flukten. Spissen er butt, og den må nok polstres med filt eller lignende for å unngå skader.

 

Toåringen tok imot buen med stor entusiasme, skjøt et par piler god hjulpet av sin far. Etter et par minutter ble han lei og gikk tilbake til bilene sine.

Toåringen tok imot buen med stor entusiasme, skjøt et par piler god hjulpet av sin far. Etter et par minutter ble han lei og gikk tilbake til bilene sine.

Bok: Sharpshooters 1750-1900

sharpshootersJeg skrev tidligere om fordelene (og ulempene) med ebøker. En bok jeg gjerne skulle hatt på ebokformat er Gary Yees Sharpshooters 1750–1900: The Men, Their Guns, Their Story. Den er nemlig så tung og svær at den er vanskelig å lese på en komfortabel måte! Størrelsen innebærer også at den er full av nyttig informasjon om militære skarpskyttere.

Faktisk så begynner amerikanske Yee den 856 sider lange beretningen i Norge, nærmere bestemt med Karl den 12, som stupte utenfor Halden i 1718. Yee går ut fra at den svenske kongen falt for en norsk skarpskytters kule, men debatten om hva som egentlig forårsaket kongens død pågår fremdeles. Kanskje får vi aldri svaret på om det var en svensk snikmorder, en norsk kardesk eller en norsk muskettkule som drepte kongen.

En stor del av boka omhandler skarpskyttere fra den amerikanske borgerkrigen, men også tiden før og etter er dekket. Vi får blant annet vite mer om skarpskyttere i den amerikanske uavhengighetskrigen, krigene i Texas og Mexico i 1830- og 1840-årene, Napoleonskrigene, Krim-krigen, den spansk-amerikanske krig og Boer-krigen – for å nevne noe.

Boka er full av interessante anekdoter og historier fra skarpskytingens historie – både om skarpskytterne og våpnene de brukte. Den er skrevet av en svartkruttskytter, og det hever selvsagt kvaliteten at han har førstehåndskunnskap om hvordan våpnene ble brukt.

Boka kan kjøpes direkte fra forfatteren og koster 45 dollar (rundt 270 kroner) + frakt. Sharpshooters 1750–1900: The Men, Their Guns, Their Story ble første gang publisert i 2009, og er illustrert med svart-hvitt-bilder og illustrasjoner.

Bok: Waterloo

waterlooHva vet du egentlig om Waterloo? De fleste vet nok at den søvnige lille belgiske landsbyen ble skrevet med blod inn i historien en dag i 1815, og at Napoleon fikk sitt endelige nederlag der. Men hva skjedde egentlig søndag den 18. juni mellom klokken ett og solnedgang? Det er skrevet en rekke bøker om slaget, og etter min mening er en av de beste – og mest lettleste – skrevet av den italienske historikeren Alessandro Barbero.

Barbero følger menige soldater og offiserer på begge sider, og gir et livaktig bilde av hva som skjedde under slaget – med alt fra værforhold og topografi til stridsteknikk og detaljerte beskrivelser av de forskjellige fasene av slaget.

Visste du for eksempel at britene slåss i det som blir betegnet som nødformasjoner nesten hele dagen i frykt for det franske kavaleriet? Dette gjorde formasjonene sårbare for artilleriild, og det er vanskelig å forestille seg hvordan det må ha føltes å stå i karre (åpne firkantformasjoner) storparten av slaget mens kanonkulene ustanselig slo ned rundt en. Barbero lykkes godt med å beskrive denne frykten.

En del av materialet er basert på brev og memoarer fra menige soldater, noe som er en kjærkommen avveksling fra høyere offiserers synspunkter om slaget.
Noen svartkruttskyttere vil av og til merke at den norske oversettelsen hangler litt m.t.p. våpentekniske detaljer, men det får gå. Alt i alt er dette en svært lesverdig bok.

Originalen kom på italiensk i 2003 under originaltittelen La battaglia, og har vært tilgjengelig på engelsk siden 2005 da med tittelen The Battle: A New History of Waterloo. Den ble oversatt til norsk i 2012 og fikk da tittelen Waterloo. Den norske utgaven er utgitt av Schibsted og kan kjøpes her.

Et kildegjennombrudd!

Den siste tiden har jeg tatt opp igjen bokprosjektet om den norske bøffeljegeren og indianerspeideren Peter Jackson. I første omgang har jeg har konsentrert meg om å gjøre ferdig delene om livet hans i Norge. Overfor sin amerikanske familie var han svært lite snakkesalig om sin norske fortid, og å gjenskape livet hans i Trøndelag har vært et møysommelig puslespill som har tatt sin tid. Av og til har jeg spurt meg selv hvorfor han var så taus om sin norske fortid, og jeg har lenge hatt på følelsen at han har hatt noe å skjule. Jeg har bare ikke klart å finne ut hva det var.

På lørdag, da jeg egentlig skulle gjøre en hederlig innsats på hjemmefronten, fikk jeg en ide om hva det kunne være, og etter noen minutters leting i en ikke helt tilfeldig valgt kilde på Digitalarkivet fant jeg det som manglet. Den lille opplysningen, skrevet med rablete, gotisk håndskrift, gjorde at jeg nå kan se livet hans i et helt nytt lys. Brikkene begynte plutselig brikkene å falle på plass.

Det skulle vise seg at jeg fant opplysningen på dagen 145 år etter at den fant sted. Og hva det var? Det får du vite når boka en gang kommer ut!

Film: Militæret tidlig på 1900-tallet

Her er en film som ligger på NRK som viser klipp fra det som ser ut som flere militærleire fra Norge på begynnelsen av 1900-tallet – sannsynligvis en gang etter første verdenskrig. Er det noen som kjenner til hvor og når opptakene er tatt opp? Uansett en interessant film. Det så ut til å være like mye tøys og tull med soldatene den gang som nå.

PS. Klippet er uten lyd.

Følg felttoget i Nord-Trøndelag våren 1940

De med litt historisk ballast vet hva denne datoen betyr. Det er i dag 73 år siden tyskernes angrep på Norge, og i den forbindelse har Trønder-Avisa lansert en multimedial serie som tar for seg krigshandlingene i Nord-Trøndelag våren 1940 dag for dag – et interessant tiltak som det kan være verdt å starte dagen med i ukene som kommer.

Følg med her: Felttoget i Nord-Trøndelag.