Kategoriarkiv: Media

Film: Militæret tidlig på 1900-tallet

Her er en film som ligger på NRK som viser klipp fra det som ser ut som flere militærleire fra Norge på begynnelsen av 1900-tallet – sannsynligvis en gang etter første verdenskrig. Er det noen som kjenner til hvor og når opptakene er tatt opp? Uansett en interessant film. Det så ut til å være like mye tøys og tull med soldatene den gang som nå.

PS. Klippet er uten lyd.

Helvete på hjul

En av mine favorittserier på TV for tiden er den amerikanske westernserien Hell on Wheels. Handlingen er lagt til tiden like etter den amerikanske borgerkrigen (1861–1865), og serien følger byggingen av den transkontinentale jernbanen som bandt USAs øst- og vestkyst sammen.

Hell on Wheels kan kanskje ikke måle seg helt med Deadwood, men har noe av den samme, mørke stemningen. Det er persongalleriet som bærer serien, for selve historien er ikke all verden. Til og med min samboer, som ikke er spesielt interessert i sjangeren, liker serien godt på grunn av de interessante karakterene.

Hovedpersonen Cullen Bohannon – en desillusjonert sørstatsveteran som leter etter sin kones og barns morder – er så beinhard at det grenser til det parodiske, mens Tor «The Swede» Gundersen (som egentlig er nordmann) er hysterisk morsom, kanskje spesielt for oss nordmenn. Han spilles av norsk-kanadiske Christopher Heyerdahl – en fjern slektning av Thor Heyerdahl – som nyter godt av sine norske aner i rollen. Norsk-engelsken er fabelaktig, blant annet i dette klippet!

Produsentene har også noen interessante vrier på westernsjangeren. Legg merke til hvordan musikken brukes i denne slagscenen mellom siouxindianere og soldater. Sangen Timshel, fremført av det engelske bandet Mumford & Sons, møtte jeg igjen noen måneder senere da den ble sunget i et bryllup – som også fungerte utmerket.

Også når det gjelder våpen er det meste korrekt. I første episode av første sesong blir Bohannon gjenkjent som sørstatsmann fordi han bærer en Griswold & Gunnison-revolver, noe som tyder på at produsentene vet hva de holder på med. Ellers er det mye perkusjonsrevolvere, konverteringer, Henry-rifler og Winchester Model 1866. Lokomotivene og det jernbanetekniske skal jeg ikke uttale meg om.

Sesong to går i disse dager på Vox søndager kl. 22:00. Dersom du ikke fikk med deg første sesong, så finnes den på DVD. Den er produsert av AMC, som også står bak den fantastiske serien Breaking Bad.

Slik ble jeg svartkruttskytter

Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg driver med svartkruttskyting, og ikke noe mer normalt som for eksempel vanlig baneskyting. Ja, hvorfor gjør jeg egentlig det? Svaret blir ofte noe sånn som: «en interesse for historie og skyting», og det stemmer nok, men det er kortversjonen. Her følger forklaringen på hvorfor jeg har blitt som jeg er, hvorfor dagens svartkruttskyttere har en høy snittalder og om det er håp for rekrutteringen.

Det synes å være tre kategorier svartkruttskyttere:

  • de som er inspirert av historie og populærkultur som filmer, bøker og blader
  • de med foreldre som selv var, eller er, aktive
  • de som blir rekruttert av samboere/kjærester/ektefeller
Undertegnede til hest i barndommen, med farfars amerikahatt på hodet.

Undertegnede til hest i barndommen, med farfars amerikahatt på hodet.

Jeg tilhører den første kategorien. Fra jeg var liten har historie, jakt og skyting interessert meg. Noe av påvirkingen kom nok fra en farfar som var cowboy på prærien i Canada i 1930-årene. Den første boka jeg leste var bok nr. 1 i Davy Crockett-serien. På de første sidene ble det beskrevet at unge Davy hadde fått seg en ny rifle, og at det var noe galt med låsen. Dette fikk meg til å fundere på hvordan et munnladningsvåpen med flintlås fungerte – og etter det var det sannsynligvis gjort. Jeg sugde til meg informasjon, og maste meg etter hvert til å kjøpe et gammelt perkusjonsgevær fra daværende Aaserud import. Jeg kan ikke ha vært mer enn ti år gammel, og vraket kostet litt over 1000 kroner. Et ran, selvsagt, men det var med denne muskedunderen jeg skjøt mine første skudd med svartkrutt noen år senere.

Populærkulturens påvirkning

I årene før ildvåpnene tok overhånd lekte jeg indianer, skjøt med pil og bue, leste Sølvpilen, indianerbøker, historiebøker som Syvaarskrigen for 17de mai 1807–1814 eller Den amerikanske borgerkrigen, hørte på AC/DC eller spilte fotball (de to siste for å understreke at jeg var litt normal også).

Det var stor stas når det var westernfilm på NRK, enten som mandagsfilm eller lørdagsfilm. Blant filmene jeg husker best er Jeremiah Johnson (1972), borgerkrigsfilmen Shenandoah (1965) og Silverado (1985). TV-seriene Nord og sør (1985, Lonesome Dove (1989) og Utvandrarna (1971) gjorde også inntrykk, og førstnevnte var opphavet til manges interesse for den amerikanske borgerkrigen – meg inkludert. Er det forresten noen som vet hva originaltittelen er på filmen som NRK kalte noe sånn som «Siste vogna mot cheyennene»? Dessverre finnes det få norske inspirasjonskilder. Det eneste må være Nattseilere, der Helge Jordal blant annet skjøt vilt rundt seg med en Kongsberg Remington i en episode.

Det er altså et helt miljø av sånne som meg, både i Norge og internasjonalt. Populærkulturen en blir utsatt for i barne- og ungdomstiden – for eksempel filmer, bøker og blader – er med på å definere hva en blir senere i livet. En kan ikke unngå å legge merke til at mange av svartkruttskytterne som er aktive i dag begynner å dra på årene. Den moderne svartkruttsporten oppsto i 1960-årenes USA, og interessen ble blant annet vekket av 100-årsjubileet for den amerikanske borgerkrigen (1861–1863) og 200-årsjubileet for den amerikanske revolusjonen (1775–1783). Reenactment-avdelinger ble stiftet til ulike jubileumstilstelninger, og veien var ikke lang konkurranseskyting med skarpe skudd. Norsk svartkruttunion ble stiftet i 1983, etter påvirkning fra likesinnede i andre land. Hva var det som påvirket de moderne svartkruttpionerene som vokste opp i 1940- og -50-årene?

Westernkulturens storhetstid

Westernfilmen- og litteraturen hadde sin siste storhetstid fra slutten av 50-årene fram til et stykke inn i 70-årene. Hele familien benket seg foran TV-en da NRK sendte Bonanza og Krutrøyk. Bonanza sendes riktig nok fremdeles på TV 2, men tiden har nok gått den gamle serien litt forbi.

Alle nordmenn kjenner Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane, som ble skrevet i perioden 1966–1982. Populære italienske tegneserier Vill vest, Tex Willer, og min favoritt, Pioner, var mange ungdommers faste sengelektyre.

Mange av dagens eldre svartkruttskyttere vokste altså opp med disse forbildene. Kanskje ikke rart at mange av dem valgte å gå inn på svartkruttskytterens røykfylte sti? Men hva skjedde? Jo, Star Wars og science fiction – drømmen om en rykende revolver ble byttet ut med lyssverd av plast. Trist, selvfølgelig. Så kom dataspillene, og i dag spilles dataspill som World of Warcraft der en for noen generasjoner siden lekte cowboy og indianer.

I min generasjon (jeg er født i 1978) finnes det noen få lyspunkt, blant annet filmer som Young Guns (1988), Young Guns II (1990), Danser med ulver (1990), Den siste mohikaner (1992) og Geronimo – an American legend (1993). Disse filmene, samt den nevnte TV-seriene Nord og sør og Lonesome Dove, er blant grunnene til at en del av dagens yngre svartkruttskyttere i sin tid ble rekruttert. Men hva med rekrutteringen i framtiden?

Hva med fremtiden?

Utover i 1990-årene ble det mer stille på filmfronten, men nå har det begynt å lysne litt igjen. De siste årene har filmer og TV-serier – og faktisk også dataspill – som kan inspirere fremtidige svartkruttskyttere blitt flere og flere. HBOs fantastiske TV-serie Deadwood, TNTs Into the West og den nye og lovende Hell on Wheels og er gode tilskudd. Filmene har også blitt flere og bedre, selv om ikke alle holder mål. Eksempler er: Alamo (2004), 3:10 to Yuma (2007), Cohen-brødrenes True Grit (2010) og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007). Spill med westerntema, som Red Dead Redemption og Call of Juarez, har også gjort det bra.

På litteratursiden kan nyutgivelsen av Morgan Kane-serien kan også bidra til å øke interessen om gamle våpen, selv om det nok helst er gamle fans som kjøper de nye bøkene. Forhåpentligvis kan alt dette være positivt for rekrutteringen. Det blir spennende å se i tiden fremover. Selv er jeg forsiktig pessimist.

Korttenkte guttestreker

Tidligere i år var jeg med i diskusjonen om hvilke orden- og atferdskategorier som skulle brukes i læringsplattformen jeg jobber med. En av kategoriene som kom med var «Besittelse eller bruk av våpen» – noe som selvsagt fikk lærerne til å dra litt på smilebåndet. I en Twitter-melding påpekte en lærer at det manglet en kategori for å ha glemt leksene, og at lekseglemming var et mer sannsynlig scenario enn våpenbruk. Han hadde selvsagt rett, men i dag skriver VG om en skole som kunne hatt god nytte av en slik anmerkning: En 14-åring skal ha tatt med seg en to pistoler og ammunisjon på skolen etter at han angivelig hadde følt seg truet av en medelev.

Som skytter får jeg en uggen følelse når slike ting skjer – hva ville konsekvensene blitt ved en eventuell skoleskyting? Politiet sier følgende til VG:

– Trolig er det snakk om en korttenkt guttestrek. Dette er to ungdommer som ikke har vært i kontakt med politiet tidligere, vi vil likevel følge saken opp videre utover uken

Skremmende er det også å lese rektors syn på saken (dersom hun er korrekt sitert av VG):

– Dette er likevel snakk om gutter som ikke har noen spesielle utfordringer utenom det vanlige, og jeg kan ikke se for meg at det ville resultert i noen reell tragedie, påpeker Gunnulfsen.

Nå er det vel ikke så spesielt at en 14-åring ikke er kjenning av politiet. Jeg håper denne rektorens holdninger blir slått like hardt ned på som kidden som tok med våpen på skolen. Slike ting bør en ikke ta lett på.

Våpen på TV 2 hjelper deg

«TV 2 hjelper deg» viste i kveld en sak som i korte trekk hadde denne bakgrunnen:

En våpeneier fikk våpenkortet inndratt av politiet fordi de mente at løpet var for kort i henhold til regelverket, og fikk støtte av Stålene Svendsen og Talgø i Politidirektoratet (POD).  Ifølge våpenforskriften er minste tillatte løpslengde for rifler 40 cm. Våpenet det gjaldt var en heldempet salongrifle kjøpt hos Alm Våpen og Villmark AS på Moi i Rogaland. I en identisk sak fra 1987 stevnet Alm politiet for retten og domstolen slo da fast at et helt identisk våpen ikke var ulovlig.

Våpeneieren kontakter TV 2 hjelper deg, som igjen kontakter politiet, Alm og POD, og finner at sakens kjerne ligger hos POD. I TV 2s intervju med seksjonssjef Steinar Talgø hos POD får ikke Alm anledning til å stille. Etter intervjuet ber POD Rogaland politidistrikt sette i gang etterforskning av Alm. 6000 rifler av denne typen har blitt solgt av Alm de siste 25 årene – når går POD ut og kaller alle disse ulovlige. Det vil si at eierne per definisjon er kriminelle. Se innslaget her: TV 2 hjelper deg: 6000 våpeneiere kan bli fratatt våpen

Hva sier reglene?

Forskrift om skytevåpen, våpendeler og ammunisjon mv. § 4, Måling av skytevåpenets totallengde og løpslengde, annet ledd sier følgende om måling av løpslengde:

«Pipelengden defineres som avstanden fra løpets munning til støtbunnen med sluttstykket i låst (fremre) posisjon. For revolvere måles pipelengden fra munningen til fremre kant av tønnen. Har skytevåpenets løp en påskrudd del på våpenets munning som kan fjernes, som flammedemper, lyddemper eller lignende, skal løpets lengde måles uten påskrudd del. Pipelengden på heldempet rifle måles med lyddemperen påmontert

Hva er det Alm selger?

Alm selger rifler med heldemper. Løpslengden i seg selv på disse våpnene er uten tvil for kort i henhold til forskriften, men heldemperen gjør at løpet blir langt nok til å tilfredsstille forskriftens 40 cm. Heldemperen kan demonteres fra pipa, og våpenet kan brukes uten demperen.

Hvem har rett?

Den nåværende forskriften er tilsynelatende klokkeklar i disfavør av POD. Alm selger heldempede rifler – det var sågar han som fant opp begrepet «heldemper». POD tolker det dit hen at Alms våpen har «en påskrudd del på våpenets munning som kan fjernes». Dette er i og for seg korrekt, men neste setning omtaler spesifikt våpen med heldemper. Om våpen skal kunne være heldempede skal det ikke være mulig å ta av demperen påstår POD. I forskriften står det derimot at «pipelengden på heldempet rifle måles med lyddemperen påmontert» – med andre ord implisitt at den kan demonteres. Alm får støtte av blant annet tidligere justisminster fra Venstre Odd Einar Dørum og Randulf Tønnessen fra Våpenrådet.

I det hele kom Politidirektoratet dårlig ut i TV 2 hjelper deg. POD, representert ved Steinar Talgø, viste slett fagkunnskap, og innrømte at han aldri hadde sett et Alm-våpen, bortsett fra på Internett! Man satt igjen med et inntrykk av at han hadde lite greie på det han snakket om. Politidirektoratet ble invitert til TV 2s studio, men ville verken stille eller forklare til de 6000 våpeneierene hvorfor Alms heldempede rifler var ulovlige.

Lederen av justiskomiteen på Stortinget var også klar på at visse enkeltpersoner i POD hever seg over loven og opptrer uakseptabelt.

– Her har direktoratet, eller enkeltpersoner i direktoratet, tatt seg en frihet til å utarbeide forskrifter som departementet har akseptert som ikke er i tråd med de vedtak som politikere har gjort, sa lederen av justiskomiteen til «TV 2 hjelper deg».

Ellers satt jeg igjen med et godt inntrykk av både våpeneieren og Stein Alm etter å ha sett innslaget. Alm limte fast demperen til pipa for våpeneieren, slik at politiet kunne godkjenne det. Politiet nektet derimot å godkjenne det, uvisst av hvilken grunn, og våpenet er fremdeles i politiets varetekt.

Saken i seg selv er interessant nok. Men, skal vi som driver med våpen finne oss i at byråkratene i POD selv skal definere hva som er lovlig og tolke forskriftene i vilden sky? Det skal bli spennende å se hva som skjer videre – det må være et prestisjenederlag for Politidirektoratet å måtte svare for seg i et forbrukermagasin på TV. Forhåpentligvis lider de ikke bare prestisjenederlag om saken kommer opp for retten.

Mer informasjon

Våpenhandler i trøbbel i Rogaland

I kveld skal TV 2 hjelper deg sende en sak om ulovlig modifiserte rifler. «Saken startet da en våpeneier kontaktet programmet TV 2 hjelper deg etter å ha blitt fratatt våpenkortet for en Brno 452 American-rifle med for kort løp. Han hadde kjøpt geværet lovlig hos et firma i Rogaland.» skriver VG.

Det virker som firmaet har solgt 6000 rifler med pipelengde under tillatt minimumslengde siden 1987. Dersom dette stemmer så høres det ganske useriøst ut, men firmaet mener å ha en rettskjennelse på sin side som omhandler hvor mye man kan kappe av et geværløp før det regnes som en vesentlig endring av våpenets karakter. Uansett så tviler jeg at dette blir god reklame firmaet det gjelder, og for sporten generelt. Kjenner jeg TV 2 rett så er de kapable til å blåse opp en ikke- sak til noe stort. Som svartkruttskytter er jeg uansett glad for at pipene ofte over én meter lange!

Redigert: Se kommentar for firmaets versjon av saken.

Redigert 2: Dersom jeg har forstått det riktig er politiet og/eller Politidirektoratet klaget inn for TV 2 hjelper deg av en forbruker – det tror jeg ikke har skjedd før. POD vil sannsynligvis legge all sin prestisje i denne saken. Det skal bli særdeles spennende å se TV 2s vinkling, og om de våger å «kjøre» POD på bakgrunn av forbrukeren og firmaets versjon.

Fess «Crockett» Parker er død

Fess Parker

Fess Parker

Fess Parker – skuespilleren som portretterte Davy Crockett – er død, melder VG. Sammen med 100-årsjubileet for den amerikanske borgerkrigen, bidro Parker og Walt Disney-filmene om Davy Crockett sterkt til at svartkruttskyting fikk en rennessanse på 1950- og -60-tallet. Da amerikanerne feiret 200-årsjubileet for uavhengighetserklæringen i 1976 ble enda flere rekruttert.

Selv har jeg aldri vært særlig inspirert av Disneys Davy Crockett-framstilling, men den første boka jeg leste var Davy Crockett av Tom Hill. Det er muligens en av årsakene til at jeg driver på med det tullet jeg holder på med i dag. Mange år senere fant jeg ut at Tom Hill faktisk var dansk, og bak pseudonymet skjulte det seg en dansk kvinnelig forfatter!

Ord blir fattige

Tabloidene slår ofte til med merkelig språkbruk. På søndag kunne vi lese i Dagbladet at Erna Solberg gikk «amok med børsa». Bakgrunnen var at hun stilte opp til et TV 2-intervju som foregikk på skytebanen i regi av lettvektsprogrammet «God kveld, Norge». Etter som jeg kunne se gikk det hele rolig og greit for seg, og skytingen foregikk under kyndig veiledning. Det som er litt bisart er at Dagbladet i en sak 11. mars 2009  skriver at den 17-årige drapsmannen i Winnenden «gikk nærmest amok» da han skjøt og drepte 15 mennesker. Han gikk altså ikke amok, slik som Erna Solberg, bare nesten. Adverbet amok betyr for øvrig sykelig berserkgang, ifølge ordlista. Hvorfor i all verden bruker Dagbladet og TV 2  ordet amok i Erna Solbergs tilfelle? Er det fordi journalistene ikke vet hva ordet betyr? Muligens, men hovedhensikten er nok å skape sensasjon ved å blåse opp en sak ved hjelp av overdrivelser, og dermed tiltrekke seg lesere og seere. Med andre ord: søppeljournalistikk.

I dagens VG blir Nesøya-drapsmannens «våpenlager» og «våpenarsenal» omtalt. «Våpenarsenalet» besto av fem lovlig registrerte våpen. Å kalle fem våpen for et lager eller arsenal må kunne kalles en sterk overdrivelse. I beste fall er det en liten våpensamling.

Dessverre blir språket fattigere når det til stadighet blir brukt på denne måten. Dersom Dagbladet og TV 2 gjentatte ganger bruker amok om folks som går på skytebanen, eller omtaler jegeres våpen som våpenlagre eller våpenarsenal, mister etter hvert ordene sine opprinnelige betydninger. Neste gang Dagbladet skal skrive om folk som virkelig går amok i den tradisjonelle betydningen av ordet bør de benytte enda sterkere ord. Det beste er kanskje å holde Dorthe Skappel og «God kveld, Norge» borte fra den politiske journalistikken.

Drapsreklame

Jeg må innrømme at hver gang et nytt drap omtales i media, så er min første tanke: Ble det brukt skytevåpen? Bakgrunnen for dette er selvfølgelig at jeg er skytter selv, og etter hvert drap setter mediene fokus på våpeneiere som gruppe. Et eksempel i kjølvannet av drapene på Nesøya er denne saken fra dagens VG, der organisasjonen Alternativ til vold […] «foreslår å samle inn alle jaktvåpen utenom sesong for å forebygge at menn tar livet av sine tidligere partnere, barn og seg selv.» Det er klart at i et samfunn med høy våpentetthet vil det forekomme drap, men hva er det som driver gjerningsmennene til å begå selve drapshandlingen? Mange sluker ukritisk det mediene presenterer, og derfor er medienes rolle i dekningen av drapssaker et interessant fenomen.

Blog image

I Norge har vi hatt mange saker der gjerningsmannen har tatt livet av familiemedlemmer, for så å begå selvmord. Men hva er det som påvirker mennesker til å utføre slike handlinger? For noen år siden hadde vi en drapsbølge der flere heimevernssoldater drepte familiemedlemmer og seg selv med tjenestevåpenet. Hva påvirket såpass mange til å begå drap med AG-3 på såpass kort tid? Hva har forårsaket de såkalte skolemassakrene de siste årene? At drapshandlinger med påfallende like handlingsmønstre skjer gang på gang er neppe tilfeldig.

Jeg blir stadig mer overbevist om at den utløsende årsaken til mange drap kan spores tilbake til medias dekning av tidligere drap. Drapssaker vekker enorm medieinteresse, selv når gjerningsmannen er kjent og i mange tilfeller har drept seg selv umiddelbart etter drapshandlingen. For å unngå en smitteeffekt er det etter min mening på tide å begynne å omtale drap mer på linje med selvmord. Norsk presseforbund skriver følgende i Vær Varsom-plakaten om omtale av selvmord i pressen: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.»

Oppfyller VG, Dagbladet og TV 2 allmenne informasjonsbehov når de legger ut i detalj om hvordan ofrene på Nesøya ble skutt, rettstvistene et av ofrene og gjerningsmannen hadde seg i mellom og beskrivelser av gjerningsmannen som en kjernekar som hadde en vanskelig eks-kone? Selvfølgelig faller ikke slik informasjon inn under det som kan kalles allmenne informasjonsbehov. Jeg har ikke behov for å vite hvordan en person først blir skutt i foten og deretter henrettet med en US Carbine. Her er det også snakk om beskrivelser av en metode som kan bidra til å utløse flere drapshandlinger. Satt litt på spissen fungerer det som drapsreklame. Personer som psykisk er i ferd med å falle over kanten lar seg påvirke av medienes framstilling, og kan etter hvert ende opp som drapsmann selv. Dette er en livsfarlig smitteeffekt!

Journalistene som vikler seg inn i den samme tette blodtåka i sak etter sak er etter min mening indirekte medansvarlige for mange av de drapene som skjer i Norge. Dessverre er journalistene kun små arbeidsmaur i en bransje som blir stadig mer påvirket av økonomi og kravet til inntjening.

Alt var som kjent mye bedre før. Før hadde vi partiavisene, selvfølgelig med både fordeler og ulemper. Etter at avisene ble avpolitisert ble det sterkere konkurranse mellom avisene om å få solgt aviser. I Norge ser det ut til å være to ting som selger aviser: drap og puppeglipper. Samfunnsnyttig stoff må vike for tullesaker fordi aviseierne er avhengige av å selge flest mulig aviser, eller få flest mulig klikk på nettavisene. Den samme tendensen finner vi i fjernsynsmediene: kampen om seerne og reklamepengene tilspisser seg stadig. Det blir vel ikke lenge til nyhetssendingene blir avbrutt av reklamepauser med innhold som «Dette drapet er sponset av […]» Slikt blir det sikkert både gullruter og gullfisker av.

Svartkruttboka på TV

Om kvelden torsdag 14. februar tikket det inn flere SMS-meldinger som fortalte at Vakre våpen – svart krutt visstnok medvirket i en realityserie på TV Norge.

Siden jeg ikke var hjemme måtte jeg på TV Norges web-TV for å finne ut hva dette dreide seg om. 39,- kroner senere fant jeg ut at det dreide seg om en serie om norske menn og thailandske kvinner. Sekvensen med boka dukket opp helt i begynnelsen av episode 6.

Kona til den pensjonerte gårdbrukeren Lars Johan (65) ventet besøk av en buddhistmunk, og i den anledning måtte Lars Johan rydde bort alle våpenbøkene og -bladene sine.

– Jeg har gått gjennom livet med trekkspillmusikk og svartkrutt, og ikke i lag med munker, forteller bonden, tydelig skeptisk til gjesten som snart ankommer. Det er i denne sekvensen at undertegnedes bok dukker opp.

– Faglitteratur, slår Lars Johan fast, mens han holder Vakre våpen – svart krutt i et fast grep. Se klippet under.

Respekten for munken varer derimot ikke lenge. Senere i serien vises et klipp der Lars Johan sitter og leser i Karl E. Haneviks verk «Norske militærgeværer etter 1867», praktisk talt rett foran nesa på munken. Noe senere går han enda lenger, da en 12 mm Kongsberg Remington blir tatt fram.

– Svartkrutt! Jeg går ut og skyter svartkrutt og blykuler fra 1875, flirer han, før han tusler ut døra og lar kone være kone og munk være munk.